Odensheite

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Norsk.gif


Odin på Tjängvidestenen
Gotland, 800-tallet
ODENSHEITE


Av
Hjalmar Falk
Kristiania
1924


Odensheite - alfabetisk





A

Allfaðir / Aldafǫðr
  • 1—2. Al(l)faðir Helg. Hund. I, 38, Arnor Tordarson 5, 4, Al(l)fǫðr, Grímn. 48, ramser, Gylfag. kap. 9: fyrir þvi má hann heita Allfǫðr, at hann er faðir allra guðanna ok manna ok alls þess er af honum ok hans krapti er gert.
    Betegnelsen »fader« for den høieste gud (jfr. Hléfǫðr, Sigfaðir) synes å være indogermansk (jfr. Juppiter etc.); men »allfader« kan ikke være noget meget gammelt navn for Oden som jo ikke tenktes som altets skaper. Heller ikke gjenfinnes ordet i andre gammelgermanske sprog; ty. Allvater er ungt og vel enten laget efter det gno. ord eller efter mid.lat. omnipater (som først forekommer hos den kristne forfatter Prudentius). Man tør da tenke på den mulighet at all- er opstått av ald-1), hvorved navnet blir en sideform til Aldafǫðr, Brage, Vafþr. 4. 52, ramser, egentl. menneskenes fader (både entallet ǫld og flertallet aldir brukes kollektivt om menneskene). Jfr. myten om det første menneskepars skapelse av Oden, Høne og Lodur i Vsp. 18, og Odensnavnet Veratýr.
1) Derimot sikkert ikke å forklare av et forsvunnet *all = got. alþs »gammel« og sammenstille med ght. altfatar, ags. ealdfæder (hvilke ord aldri brukes om gud).


Arnhǫfði
  • 3. Arnhǫfði, ramser, egentl. »han med ørnehodet«, henpeker vel — i motsetning til Ǫrn (s. d.) — på billedlige fremstillinger av guden, i likhet med den setersdalske Hernos (egentl. harenese), som var et trehode på en stokk, en såkalt stolpegud. Man har altså å tenke på en i et ørnehode endende stav eller støtte.


Atríðr
  • 4. Atríðr, Grímn. 48, ramser, egentl. »den som rier frem til kamp« (jfr. atreið »angrep til hest«), betegner krigsguden således som han optreder i sin gudevelde, fullt rustet og ridende luft og hav. Jfr. Frøys tilnavn Atriði. — I fall Fráríðr (s. d.) er dannet som motsetningsnavn til Atríðr, må prefikset være opfattet i en mere almindelig mening (»den som rier hen til et sted«).


Auðunn
  • 5. Auðun(n), ramser og (misopfattet) Yngl. s. k. 7: eptir Óðins nafni var kallaðr Auðun, og hétu menn svá sonu sina, er et gammelt personnavn (ght. Audowin, ags. Eádwine). Odensnavnet er ikke å skille fra ynglingkongen Aun(n), hvis navn en gang skrives Auchim (feil for Authun), se Noreen, Uppsalastudier 1893, s. 196. At denne sagnkonge kunde opfattes som en avspeiling av Oden, som en i hvem guden bodde, er først og fremst begrunnet deri at han var en ivrig Odensdyrker som endog ofret sin egen søn til guden (for å få et langt liv); hvortil kommer ordets etymologi, dets utledning av auðr »rigdom«: jfr. f. e. Hyndl. 2: hann (Oden) gefr ok geldr  ǀ  gull verðungu; 3: gefr hann sigr sumum,  ǀ  en sumum aura.
    Hvorvidt Audun er blitt Odensnavn på nordisk jordbunn, tør da være uvisst. Sannsynligheten taler for at der til grunn ligger en historisk person som hurtig gikk over i germanernes mytiske sagnverden. Dette er langobarderkongen Audoin, Alboins far, død 554, omtalt i det angelsaksiske dikt Widsith som Eádwíne, far av Ælfwine. Om Audoin, med hvem langobarderne først trådte inn i historiens lys, heter det i Edictum Rothari (omkr. 650) at han var ex genere Gausus, d. v. s. av Gauts ætt: jfr. art. Gautr. Her er altså langobarderkongen bragt i direkte forbindelse med et Odensnavn. Ynglingkonge kan Audun ha blitt som hersker over Uppsala audr.



B

Báleygr / Bileygr
  • 6 — 7. Báleygr, fl. st., og Bileygr, Grimn. 47 og ramser, danner motsetningsnavn: med flammende øie — svaksynt (bil »svikten, svakhet«). Hermed sammenligner Grimm, D. Mythol. I4, 310 og Bugge, Sæm, Edda s. 86, Sakses Bolvisus og Bilvisus (Holders utg. s. 234 f.) som navn på to brødre, kong Sigars rådgivere, den ene hård og ond, den andre mild og god. Imidlertid gjengir Boivisus ikke Báleygr, men et Bǫlvíss (se herom nedenfor under Blindr), og Bilvisus må da være motsetningsnavn til dette. Hvor Oden optreder i menneskelig skikkelse, skjuler han gjerne sitt øie under den side hatt eller blender sitt blikk (for ikke å gjenkjennes); jfr. f. e. Fms. II, 138, hvor han viser sig for Oiav Tryggvason som en gammel mann, mjǫk orðspakr, ein-sýnn ok augdapr (d. v. s. svaksynt), ok hafði hatt siðan. Som menneske var Oden følgelig bileygr, som guddom báleygr. jfr. Blindr.


Biflindi
  • 8. Biflindi, Grimn. 49 og ramser, SE. I, 38 (Bifliði eða Biflindi), betyr egentl.: han som har en *biflind. Hvad herved menes, oplyser Haustl. 13. 20, hvor et med billedscener prydet skjold sies å være bifum fáðr, i forbindelse med SE. II, 550: mál heitir bifi, II, 613: mál heitir bifa (altså: tale, fortelling). Oden må følgelig ha eiet et slikt skjold, snarest vel bemalt med trylleformler. Odens skjold omtales ikke i den norsk-islandske litteratur, derimot hos Sakse s. 66 (albo clypeo tectus). Også billedet på Vendelhjelmen viser ham utstyret med skjold, likesom dette selvfølgelig ikke kunde mangle hvor han optrådte i full rustning (jfr. art. Hjalmberi). Videre under Svǫlnir.


Bjarki
  • 9. Bjarki optreder som Odensheite i kjenningen stála Bjarki = kriger, Ragnv. kale 14. Til grunn ligger sagnhelten (berserken) Bǫðvar-Bjarki, Sakses Biarco, hvis fingerte navn (egentl. »den lille bjørn«) henspiller på hans bjørnenatur, som også viste sig ved hans fødsel og derved at han en gang antok skikkelse av en bjørn. Se Bjǫrn nedenf.


Bjǫrn
  • 10. Bjǫrn kaller Oden sig i Harðar s. k. 15. I ramsene er Bjǫrn navn på Tor. Men også Jǫlfuðr brukes både om bjørnen og om Oden; jfr. videre Jólfr, Hram(m)i og Hrjótr. Når Oden kaller sig med det hyppige personnavn Bjǫrn, er følgelig dette ikke vilkårlig valgt: se herom § 6 og jfr, Bjarki.


Blindr
  • 11. Blindr inn bǫlvisi heter Odens avbillede i Helg. Hund. II, hvor han forråder den som bondekone forklædte Helge. Jfr. Sakses Bolvisus luminibus captus, Kong Sigars onde rådgiver. I Hrómundar s, er Blindr enn illi kong Haddings rådgiver, som forråder Rane til kongen (jfr. Bugge, Helge-digtene s. 287 ff.). Når Oden her (og som Gestumblinde) betegnes som »blind«, er dette uttrykk å forstå relativt (jfr. steinblindr »helt blind«), altså som »svaksynt« (se Bileygr), Begrepene blind, svaksynt og enøiet glir oftere over i hverandre, f. e. engl. purblind »sváksynt«, tidligere »enøiet« og »blind« (isl, þorri »enøiet person«); got. haihs »enøiet« lat. caccus »blind«.


Bragi
  • 12. Bragi er Odensheite i Hǫfuðlausn 31. Brage er ikke noget gammelt mannsnavn, om det enn i senere tid undertiden optreder som virkelig personnavn. Oprindelig er ordet appellativ med betydningen »fornem mann« (jfr. bragr »den fornemste« og ags. brego »fyrste«), hvorav bare flertallet bragnar (høvdinger, menn) var i bruk i historisk tid. Hertil hører sagnkongen Halvdan den gamles fiktive sønn Bragi, er bragningar eru frá komnir, SE. 522 og Fundinn Noregr (jfr. bragningr »fyrste«). Da ellers ingen av Halvdans 18 sønner har avgitt Odensheite, tør man heller ikke anta dette for denne Brage. Brage som navn på skaldenes nestor (omkr. 800-850) er vel også oprindelig et tilnavn, men dannet av bragr i betydningen »skaldskap«. Den mening at den ukrigerske ås Brage, som efter Eiríksmál og Hákonarmál samt Lokas. 15 fungerte som en slags overhoffmester i Valhall, er den apoteoserte skald, bestyrkes både av denne hans rolle og derav at han er skaldekunstens og veltalenhetens gud. I sistnevnte egenskap konkurrerte Brage med Oden, hvem han også lignet i utseende: Oden kalles Siðskeggr, Brage hinn síðskeggi áss. Når Egil bruker Brage som Odensheite, er det ikke åsen, men skalden som ligger til grunn; på lignende vis har sangeren Hjarrandi gitt anledning til et Odensheite. I det hundredår som skilte Egil fra Brage, var denne gått over i sagnet, hans egentlige navn glemt.


Brúni
  • 13. Brúni, ramser, er hentet fra en hos Sakse bevaret fortelling om hvorledes Oden forklær sig som Harald hildetanns fosterfar og rådgiver Bruno og i siste egenskap fremkaller kongens død; samme person er vel den Brúni som efter Sögubrot k. 8—9 optreder som kjempe i Bråvollslaget. Odensheite er det gamle mannsnavn (ght. Pruno) vel blitt ved tilknytning til brún »øienbryn«: man synes å ha tenkt sig Oden utstyret med buskede øienbryn som skjulte hans blikk (jfr. art. Bileygr, Blindr).


Brúnn
  • 14. Brúnn, ramser, er et gammelt mannsnavn (ags. Brun) som er blitt Odensheite derved at det tillike er hestenavn (egentl. »brunen«): se § 6.


Bǫlverkr
  • 15. Bǫlverkr, fl. st., er det navn hvormed Oden kaller sig hos Suttungs bror Bauge med hvem «han slutter en avtale efter først ved et svikefullt anslag å ha berøvet ham hans arbeidere. At navnet, som forøvrig også ellers forekommer som fingeret navn og endog bruktes som virkelig mannsnavn (oprindelig tilnavn), stemmer med opfatningen av Odens natur, viser f. e. Helg. Hund. II, 34: einn veldr Óðinn  ǀ  ǫllu bǫvi,  ǀ  því at með sifjungum  ǀ  sakrúnar bar (volder splid blandt slektninger); jfr. Hnikarr, Ófnir, Skollvaldr. Også som trolldomsgud kunde Oden betegnes ved dette navn: runemestre kaller sig oftere ulykkesbringere (v. Friesen, Runenschrift 12). Det kan også anmerkes at en av hans bestefedre var jetten Bǫlþorn. — Et motsetningsnavn er Hagvirkr, s. d.



D

Dresvarpr
  • 16. Dresvarpr, ramser, kan vanskelig være en riktig form. Et nomen agentis til vb. verpa vilde hete verpr. Et subst, dres(s) foreligger i Pétrsdrápa 33 (i helrim med þessa) og oversettes i Lp. med »overmot« (St. Peder kalles skerðir dress »overmotets undertrykker«, likesom i str. 25 lítillæiis flýtir »ydmykhets befordrer«); i Blöndals isl. ordbok opføres som foreldet dreiss, dreyss i samme betydning (jfr. Moth: dressel »kåt, modig«. Feilberg: dræsel »kamp, strid«). Det er dog uvisst om dette ord inngår i Odens-navnet.


Dǫrruðr
  • 17. Dǫrruðr, Darraðr finnes ikke som mannsnavn, idet den i Njáls s. k. 157 omtalte Dǫrruðr som børte valkyrjesangen, har fått sitt navn ved en misforståelse. I selve sangen betegner navnet utvilsomt Oden, jfr. str. 4ff: vindum, vindum  ǀ  vef Darraðar. Den vev som Odens møer vever, er kampskjebnens vev (i str. 21 kalt sigrvefr), jfr. Beowulfdiktets wigspeda gewiofu (kamplykkens vev). Mot FJ.'s opfatning av darraðar som genitiv av et darraðr »spyd« (vefr darraðar = spydvev, kamp) taler bl. a, entallsformen. Det samme gjelder for Hǫfuðl. 5: vasat villr staðar  ǀ  vefr Darraðar, d. v. s. kamplykken vaklet ikke (efter FJ. derimot: kampen tok ikke feil av stedet, utkjempedes bestemt). Også for Háttatal 52: skúrum Daraðar sær niðr (pileregnen faller ned) gjelder at entallsformen ikke godt tillater å opfatte uttrykket som »spydregn«. i Akv. 4 (14) svarer dafar Darraðar til herlið (krigsfolk) på det tilsvarende sted i Vǫls. s.; dǫf betyr efter ramsene »spyd«, og en kjenning »spyd-Oden« for kriger er helt naturlig (endelsen -ar i Darraðar da sekundær for -ir eller -r). — Odensnavnet Dǫrruðr forklares best som oprindelig *Darr-hǫdr (se § 10), egentl. spydgud; jfr. de mange Odensnavn med geir- i første ledd.
    I SE. II, 494 opføres darraðr side om side med Odensnavnet jalfaðr som betegnelse for en bestemt nagle. Hvilken nagle hermed menes, antydes ved den parentetiske tilføielse »i M«, Dette tolkes av Egilsson som í mæki. I betraktning av at ellers i denne liste anvendes forkortelsen »i s.« (sverd), synes det rimeligere med Magnus Olsen å tyde parentesen som í merki og stille dette sammen med kjenningen stǫng darraðar (merkestang) i Ǫrv.-Odds s. (VII, 22). Valget av det spesielle Odensheite som navn på denne hellige nagle (vel den som fester felttegnet til stangen) henger muligens sammen med den betydning som ordet har hatt i runemagien: i et håndskrift av Bosasaga finnes binderuner eller galdrestaver (magiske tegn) hvorav hver betegner et Odensheite (Fjǫlnir, Fengr, Þundr, Þekkr), se henvisningene under Gaþþrosnir og jfr. Ginnarr.
    Antagelsen av et darraðr »spyd« støtter sig, foruten på ags. daroþ »spyd«, særlig på Hákonarmál 2: dolgráar (v. 1. -árar) drúpðu,  ǀ  en darraðr hristisk,  ǀ  upp vas þá hildr of hafið. Her kan dolgrá (-ár) bare bety »spyd«, og dolgárar drúpðu betegner da spydenes kampstilling. Følgelig må darraðr være et annet våben, og da sikkert sverdet. Rigtignok er det særlig spydet som kjempene ryster i sitt kampmod før slaget (se Waffenkunde s. 90), men også uttrykk som hristi sverðit (Sturl. II, 321), hjǫrr hristisk (poet.), skaka sverðit (se Fritzner) forekommer. Som betegnelse for sverd stemmer darraðr med en rekke andre sverdnavn som tillike og oprindelig er Odensheite: sigðir, skilfingr, þrór, ǫrn, unnr, langbarðr (fjǫrsváfnir: Sváfnir); intet spydnavn har en slik oprindelse. At nettop dette Odensnavn her er valgt, kan bero på lydlikheten med det i alle nynordiske sprog bevarede verbum darra »ryste sterkt«.



E

Ennibrattr
  • 18. Ennibrattr, ramser, har ingen tilknytning til litteraturens skildringer av Oden. Mulig henviser navnet — likesom Ennilangr om Tor — til billedlige fremstillinger. Et adj. ennisbrattr forekommer i Svarfd. 14. Sakse s. 317 har et mannsnavn Ennignupus.


Eylúðr
  • 19. Eylúðr, ramser, forekommer som navn på havet i Snæbjørns bekjendte Amlode-vers (Skjald. I, 201) som jeg har behandlet i Arkiv f. nord. Fil. XXXV, 62 f. Det heter her at eylúðar niu brúðir (Æges og Råns ni døtre) . . . fyr lǫngu mólu Amlóða liðmeldr (d. v. s. sand). Idet disse ni søstre opfattedes som identiske med Heimdals ni mødre (som også var jettemøer og søstre), fremgikk som konsekvens den slutning at eylúðr måtte være en betegnelse for Heimdals far Oden. Skjønt Hyndl. 37 opgir helt andre navn på Heimdals mødre enn de som er kjent annetsteds fra for Ægesdøtrene, er der dog også ellers forhold som tyder på en oprindelig identitet, I Hárb. 18 sier Oden at han har hvilet hos syv søstre hvis bestilling karakteriseres således: þœr or sandi  ǀ  sima undo  ǀ  ok or dali djúpum  ǀ  grund um grófu, — altså tydeligvis Æges døtre, bølgene (av hvem Einar Skulason opregner 6, mot ramsenes 9). Og i Vegt. 12 spør Oden volven om hun vet hvem de møer er som gråter av hjertens lyst og kaster sine halsskaut op mot himlen — åpenbart Rånsdøtrene —, og volven gjenkjenner guden på dette spørsmål. På et nært forhold mellem Oden og havet tyder videre tilnavn som Hléfreyr og Þundr. jfr. også Heimdals binavn Vindhlér (Hlér = Ægir).




F

Farmaguð / Farmatýr
  • 20—21. Farmaguð, SE, I, 84 (prosa), og Farmatýr, Grimn. 48, ramser, Háleyg. 11, SE. I, 230 (prosa), egentl. skibsladningenes gud, henpeker på Oden som gud for handel, en egenskap som ellers ikke kommer til syne i den nordiske litteratur, men som bekreftes ved vidnesbyrd fra det vestlige Tyskland hvor på blandet keltisk-germansk område Merkur i annet århundred betegnes som negotiator, mercator, nundinator. Ved den gjengse gjengivelse av Oden med Merkur har sikkert denne hans funksjon — som forøvrig hører nær sammen med hans makt til å gi bør (se næste nr.) — spillet med. De omhandlede Odensheite har været bestemmende for formen av kjenninger som Óðins farmr (dikterdrikken), farmr Gunnlaðar arma (Oden), galga farmr (Oden).


Farmǫgnuðr
  • 22. Farmǫgnuðr, Háleyg. 2, brukes om Oden da han, forfulgt av Suttung, i ørneham bragte dikterdrikken til æserne, og er for så vidt en leilighetskjenning, men har tillike en mere almindelig anvendelse på guden. I vedkommende situasjon betegner ordet Oden som den der selv setter full fart på (magna = utfører med kraft), efter den almindelige mening betegner det ham som den der befordrer andres reiser (magna gjøre sterk, særlig ved tryllekraftige midler). At Oden skjenker bør, omtales flere steder, f. e. Hyndl. 3 [byri gefr hann brǫgnum), Yngl. s. k. 7, Gautreks s, k. 2. Likesom finnene fremkaller han vind ved trolldom; egentlig vindgud — som flere forskere har gjort ham til — er han ikke (han vilde ellers konkurrere med Njørd), jfr. forøvrig Oden som ferjumaðr i Hárb., som nǫkkvamaðr i Fms. II, 180, som båtmann hentende Sinfjotles lik i Vǫls. s. k. 10, som eier av Skidbladne efter Yngl. s.


Fengr
  • 23. Fengr, Reginsmál 18, ramser, synes på førstnevnte sted å ha været opfattet i betydningen »fangst«: Oden betegnes som en god fangst for Sigurd, idet han kommer ham til hjelp. Flere forskere har villet legge dette fengr »bytte, utbytte« til grunn for Odensnavnet idet de henviser til Odens rolle som handelsgud (se Farmaguð). Det må dog betegnes som mindre rimelig å anta at et abstraktum er blitt navn på guden. Man tør visstnok gå ut fra at Fengr fra først av har været et nomen agentis, som i Fimafengr, navn på Frøys tjener. Betydningen av Feng blir da temmelig nær den samme: som i fengsamr »driftig for å samle til hus« eller som i fangsæll som i et drømmevers (Skjald. II, 230 f.) tillegges enten Hel eller en valkyrje. Snarest har da Oden fått dette binavn som gammel dødsgud. Da Fengr ikke finnes som mannsnavn, tør man måskje i den av Sakse omtalte Fengo som drepte sin bror og tilegnet sig hans hustru, se en avspeiling av Oden. Som hestenavn er Fengr visstnok hentet fra Odensnavnet, men knyttet til fengr »bytte«.


Fimbultýr
  • 24. Fimbultýr, Vsp. 60, egentl. den store eller største gud, henviser, som de andre Odensnavn på -tyr, til den appellativiske betydning av dette ord (jfr. tivar »guder«), men står vel også i forbindelse med at Oden ved hedendommens slutning fortrengte Ty som krigsgud.


Fimbulþulr
  • 25. Fimbulþulr, Hávam. 80. 142, egentl. den store eller fornemste tul (taler, vismann, skald), er i dette dikt et naturlig Odensheite. Når en av de elver som omgir gudenes boliger, i Grimn. 27 og ramsene kalles Fimbulþul, er dette navn sikkert fremkalt av Odensnavnet, men nyansert i mening (jfr. þylja »mumle«). Sml. Þund : Þundr.


Fjall-Geiguðr
  • 26. Fjall-Geiguðr står i samme ramse som Geiguðr og er visstnok innkommet her ved misforståelse: ordet må være en jettekjenning, egentl. fjell-Oden, jfr. jettebetegnelser som fjall-Gautr, hellis Gautr, áleggiar Yggr. Der kan minnes om at Oden kaller sig karl af bergi, Reg.mál 18.


Fjǫlnir
  • 27. Fjǫlnir, hyppig i poesi, i prosa i SE. I, 38 og Fld. II, 12 (i Harald hårfagres slektstavle), er utvilsomt identisk med ynglingkongen (Ytal 1), men forholdet er blitt opfattet på forskjellig vis. Efter Noreen, Uppsalastudier 198, er Fjǫlnir (som ikke forekommer som mannsnavn, men bare en gang som fingeret navn på en jomsviking) laget som Odensheite på grunnlag av verbet fela og betegner guden som den der gjemmer dikterdrikken. Unwerth, Arkiv f. nord. Fil. XXXIII, 320 ff., anser ynglingkongen for en gammel guddom som senere er blitt absorbert av Oden. Som grunnform ansetter han *Felduniʀ til gsv. fiælder, ty. Feld. Som den finske gud Pellon-Pecko, av hvis nordiske prototyp *Felduniʀ skal være en kortform, anser han Fjolne for egentl, å være byggets gud, svarende til Frøys tjener Byggvir i Lokasenna. Langt svakere begrunnet er forfatterens forklaring av navnets overførelse på Oden: herom henvises bare til at det i Sydsverige og i Nord-tyskland har været skikk å ofre det siste nek som blev innhøstet, til Oden eller hans hest. Efter dette måtte overførelsen ha funnet sted i Sverige? hvad der ingen grunn er til å anta.
    Utvilsomt har Fjolne oprindelig været tenkt som en åbenbarelse av Frøy hvis sønn han var. Likesom Frode, i hvis land efter samme strofe Fjolne omkom (og av hvem han efter innledningen til Grottesangen selv fikk besøk), i Danmark dyrkedes som en vegetationsguddom (som mytisk navn hører Frode til adj. »frodig«), således kan begge disse navn betraktes som tilnavne til guden Frey«. Efter Frode fikk Frodefreden navn; og om Fjolne sies at han var ársæll ok friðsæll, likesom Frøy dyrkedes til árs ok friðar.
    Overførelsen av navnet Fjolne fra Frøy til Oden har sitt sidestykke ved Þrór (s. d.) og står i overensstemmelse med at Oden i Norge blev gjort til Ynglingkongenes stamfar. Som i alle lignende tilfelle har den tillike en etymologisk begrunnelse. At Odensnavnet er blitt forstått som »den meget vitende« (altså enstydig med Frode i dette navns almindelige betydning), synes å fremgå av Reginsmál 18, hvor Oden, før han gir Sigurd sine råd, sier at han som kampgud heter Nikar, »men nu kan du kalle mig Feng eller Fjolne«. Rimeligvis er Fjǫlnir blitt opfattet som kortnavn av Fjǫlsviðr, s. d. Når man i ynglingkongen har kunnet se en inkarnasjon eller en avspeiling av Oden, er likheten sikkert ikke å søke i deres forhold til bygget, men til øllet: den døddrukne konge fant sin død i ølkarret, og Oden var ingenlunde fri for drukkenskapens last (se Forn-Ǫlvir), likesom, han var en mester i ølbrygning (jfr. Hálfs s., hvor han hjelper Geirhild med å lage det beste øl, idet han legger sitt spytt i karret).


Fjǫlsviðr
  • 28. Fjǫlsviðr, Grimn. 46, ramser, SE. I, 86, egentl. den meget vise, jfr. Fjǫlnir. Forøvrig er Fjǫlsviðr også navn på en borgvekter i Fjǫsvinnsmál og (muligens herfra) i ramsene på dverg.


Forni
  • 29. Forni kaller Oden sig (Flat. I, 433) da han i skikkelse av en storvoksen, enøiet og bister mann hjelper til ved bygningen av Ormen lange, idet han skaffer til veie et høvelig kjøltre (se Kjalarr). Mens guden selv angir sig som en gammel ven (forn vinr) av kong Olav Tryggvason, henfører denne navnet til djevelen når han sier at forni sjá er ham ganske ukjent: jfr. hinn forni mann, hinn forni fjándi (antiquus ille hostis), Gammelerik o. lign. betegnelser for den onde; se Fritzner u. forn, hvor også det norsk-islandske personnavn Forni antas å hentyde til forn siðr, d. v. s. hedendommen (jfr. næste nr.).


Forn-Ǫlvir
  • 30. Forn-Ǫlvir, ramser, inneholder adj. forn i betydningen »hørende til hedendommen« (jfr. Forni). Dette ledd må være tilføiet i overgangstiden mellem hedenskap og kristendom, betegnende Oden som den som driver med trolldom. Navnet Ǫlver — oprindelig *Ǫlvér = ght. og gsaks. Alawîh1) — betyr egentlig »den meget hellige«, og synes som Odensnavn å kunne sammenstilles med Véi (*wîhan, den hellige), navn på Odens bror, men vel oprindelig på ham selv. Da imidlertid Ǫlvir er et almindelig mannsnavn, er det vel rimeligere å anta Odensnavnet for hentet fra en gammel sagnkonge - jfr. Alewîh i Widsith 35 som navn på en danekonge — og sekundært knyttet til ǫl (øl), henspillende på Odens beruselse i gildet hos Suttung, jfr. Hávam. 14: ǫlr ek varð),  ǀ  varð ofrǫlvi og se Fjǫlnir.
    Uten det tilføiede Forn- finnes Odensnavnet bevaret i en islandsk besvergelsesformel (trykt hos Lindqvist, En isl. Svartkonstbok, s. 64) som lestes i forbindelse med galdrestaven Øgishjálmur: Ølver, Óðenn, Ille  ǀ  allt þitt vilit ville. Her skjer altså påkalleisen i en hedensk treenighets navn.
1) v. Friesen, Røstenen s. 104, formoder at der i sideformen Ølvir inngår et forskjellig navn, svarende, til Alavivus, navn på en gotisk hærfører i 4. årh.


Fráríðr
  • 31. Fráríðr, ramser, kunde vel inneholde adj. frár »rask, hurtig« (= fóthvatr), men da dette ord ikke finnes brukt om ritt, blir det rimeligere å se navnet i forbindelse med motsetningsordet Atriðr (s. d.). Betydningen »den bortridende« er dog vanskelig å forklare ved de oplysninger som den gamle litteratur gir1). Derimot faller et lys over de to navn hvis man tyr til lappernes forestillinger om dødsguden Rota hvis vesentligste attributter efter en utbredt antagelse (se f. e. W. v. Unwerth, Untersuch. über Toten-kult und Odinsverehrung bei Nordgerm. und Lappen, s. 79) er hentet fra Oden. Lapperne ofrer ved sygdom og pest en hest til Rota for at han på den skal ride bort fra dem nord i dødsriket. Her forutsettes altså en ridende dødsgud som selv henter sine ofre. Hvis denne tro er lånt fra Odenskulten, må det være fra en folkelig form av denne. I vikingkretse synes den almindelige tro å ha været at den døde selv rider til sitt fremtidige opholdssted. Ved siden av denne forestilling går dog en annen hvorefter den døde avhentes av Hel på helhesten (jfr. glitnis Gná »heste-gudinnen« om Hel i Ytal 7), en tro hvorav ennu finnes avblekede minner (se Feilbergs ordbok u. helhest). Med denne helhest, oprindelig vel en personifikasjon av døden, har flere forskere sammenstillet Sleipne, døds-guden Odens ottefotede ganger.
1) Efter Hávam. 152 fører Oden sine venner heilir hildar til,  ǀ  heilir hildi frá; men detle kan knapt forklare navnene.



G

Gangleri
  • 32. Gangleri, Grimn. 46 (v. 1. Gangari) og ramser. Efter Gylfag. k. 2 kaller Gylve sig for Ganglere da han, forklædt som en gammel mann, kommer til Åsgard, kominn af refilstigum, d. v. s. som omstreifer. Ordet er sammensatt med det samme leri som forekommer i ættleri »drog, døgenikt«, jfr. ags. hléowlora »uten ly, ubeskyttet«: grunnform *luzan, til det germ. vb. *liusan »tape« (jfr. gno. mannlera = mannleysi). Den egentlige betydning av Ganglere er således: usel vandrer, tigger (jfr. gǫngumaðr, húsgangsmaðr): sml. næste nr. Når kong Gylves antagne navn har kunnet avgi et Odensheite, er dette vel å forklare derav at den svenske sagnkonge som i forklædning og under fingeret navn søkte til Oden for å skaffe sig høiere visdom, selv kunde betraktes som en inkarnasjon av guden, en i hvem Odens ånd bodde; likesom Gylve selv åpenbart var tryllekyndig, således kan hans navn forbindes med gylfra »trollkvinne«, gylfin »trollkarl som driver ergi«.


Gangráðr
  • 33. Gangráðr, ramser, bør også leses i Vafþr. 8, hvor codex har Gagnráðr (d. v. s. den som rår for seir), mens konteksten - G. ek heiti,  ǀ  nú emk af gǫngu kominn  ǀ  . . . hefi ek lengi farit — henviser til førstnævnte form. Rimeligvis stammer anførselen i ramsene fra eddakvadet. Navnet er laget efter mannsnavn på -raðr og sikter til Odens mange og lange reiser: i Yngl. s. k. 2 sies han å være meget viðfǫrull, og Sakse (s. 80) kaller ham for viator indefessus. På lignende vis betegnes Merkur som viator på blandet keltisk-germansk område i Vest-Tyskland i annet århundred. Jfr. Vegtamr.


Gapþrosnir
  • 34. Gapþrosnir, ramser, finnes i SE, II, 496 også blandt nedsettende benevnelser for mann. Dette henpeker på at navnet betegner Oden som trollkarl eller seidmann. Den oprindelige form av ordet er utvilsomt *Gapþrosknir, hvis siste ledd hører til þroski »utvikling til manns modenhet, fremgang«: jfr. Þrór. Første ledd er isl. gapi »magisk tegn som sikrer seir i kampen«, jfr. galdrestavene gapaldur, ángurgapi (til å drepe andres kveg), veðurgapi (til å op vekke storm). Disse galdrestaver er magiske tegn (oprindelig binderuner) som dels antydet en trylleformel, dels navnet på en av æserne, særlig Oden: jfr. Ginnarr og Dǫrruðr. Se Jón Árnason, Ísl. þjóðsögur I, 445 f.; O. Davidsen, Zeitschrift des Vereins für Volkskunde 1913, 152 ff-; Nat. Lindqvist, En isländsk Svartkonstbok. Betydningen av Gapþrosnir er således: trolldomsmester; jfr. Yngl. s. k. 7, Lokas. 24 (hvor Loke. sier til Oden: draptu á vett sem vǫlur,  ǀ  vitka líki  ǀ  fórtu verþjóð yfir).


Gautr / Gauti / Gautatýr
  • 35 - 37. Gautr, hyppig, Gauti, fl. st., Gautatýr, Hákonarmál 1, inneholder alle stammenavnet »gøte«, jfr. Gauta spjalli om Oden, Sonat. 21. I Vegt. 2.13 (upp reis Óðinn, aldinn gautr) kalles guden likefrem for »gøten«. Både Gautr og Gauti er også mannsnavn, det siste nevnes i ramser blandt sjøkonger; i Herrauðs s. k. 1 omtales en Gauti, sønn av Oden. Blandt vestgermanerne er personnavn inneholdende Gaut meget utbredt, mens de mangler blandt goterne.
    Skjønt således Gaut i Norge er blitt forstått som goternes eller deres høvdingætts heros eponymus, taler sannsynligheten sterkt for at ordet først er blitt Odensnavn i Tyskland, og herfra er overført til vårt land i denne anvendelse. Tre germanske folkeslag regnet sin kongerekke fra Gaut: goter, angler og langobarder. Goterne førte amalernes kongeætt op til Gaut: jfr. Jordanes, de rebus Get. k. 13-14: Gothi proceres suos, quasi qui fortuna vincebant, non puros homines, sed semideos, id est Anses vocavere . . . . Horum ergo, ut ipsi suis fabulis ferunt, primus fuit Gapt (skrivemåten Gapt for Gaut skyldes gresk skrift, idet her i yngre tid ikke blev skjelnet mellem αυ og αφ). I flere angelsaksiske kongetavler utgår stamtreet fra Geat(a), likesom også Sige-géat (= gno. Sig-Gautr) forekommer i disse stamtavler. Efter Edictum Rothari (omkr. 650) var den langobardiske konge Audoin (Alboins far) ex genere Gausus (langob. form for Gautus = gno. Gautr); jfr. art. Auðun. Dette faktum er utvilsomt å se i forbindelse med en gammel forestilling om Skandinavien. (Skåne) som vagina gentium, en forestilling som treffes i adskillige kontinentalgermanske folkeslags vandringssagn (hos goter, langobarder, heruler, o. fl.). De folkeslag som her kommer i betraktning, dyrket Oden som høieste gud og regnet ham som sin egentlige stamfar. Intet kunde derfor være naturligere enn at Gaut blev opfattet som et navn på ham.
    Likesom goterne, regnet sin herkomst fra Gaut, således forbinder SE. I, 520 goternes stamfar (Goti) med Odensnavnet: Gotnar eru kallaðir a f heiti konungs þess er Goti er nefndr, er Gotland er við kennt, hann var kallaðr af nafni Óðins ok dregit af Gauts nafni; Því at Gautland eða Gotland var kallat af nafni Óðins. Av lignende art er sammenblandingen av gøter og goter i Herv. s. hvor Gitsur dels optreder som konge over østgoter, dels over gøter: se art. Gizzur1)
1) Utførlig om Gaut-Oden handler Wessén, Sveriges hedna mytologi och fornhistoria.


Geiguðr
  • 38. Geiguðr er ikke mannsnavn. Fingerte er navnene Svipdagr ok Geigaðr på kong Hugleiks kjemper i Yngl. s. = Gegathus et Suibdauus hos Sakse 186, begge vistnok opfattet som Odensheite. Geiguðr betegner Oden som den i galgen dinglende1): geiga »svinge, svaie« (likedan i nyisl. og nyno.). jfr. Váfuðr. Likesom det siste også er navn på vinden, således forekommer geiguðr i ramsene som variant til gneggjuðr »vind«.
1) Anderledes Lp. (»den omflakkende«).


Geirlǫðnir
  • 39. Geirlǫðnir, ramser, er dannet av *geirlǫð »innbydelse (til kamp) ved hjelp av et spyd«. Likesom kampen mellem æser og vaner innlededes med at Oden skjøt sitt spyd inn i den fiendtlige hær (Vsp. 24), således berettes flere steder hvorledes et slag innledes ved at et spyd som tenktes styret av Oden (jfr. Herv. s. k. 14: láti svá Óðinn flein fljúga, sem ek fyrir mæli; Eyrb. k. 44: spjótit leitaði sér staðar) blev slynget over fiendernes flokk for å vie den til kampguden (dette betegnes i Eyrb. 44 som forn siðr). Mulig er dog at et valkyrjenavn *Geirlǫð (jfr. kvinnenavnet Gunnlǫð) har dannet mellemleddet mellem kampordet og Odensheitet: se § 7. — Som flere andre Odensnavn er også dette tillike betegnelse for høk: se § 6.


Geirǫlnir
  • 40. Geirǫlnir, ramser, er visstnok opstått av *Geirǫnlir (ved metatese) og avledet av valkyrjenavnet Geirǫnul (jfr. § 7). Sluttleddet -ǫnul er dannet av verbet ana (isl.) »fare blindt frem, styrte frem«. Navnet kan også betegne en gjetebukk, idet geir- da opfattes som siktende til hornene hvormed dyret stanger; jfr. § 6.


Geirtýr
  • 41. Geirtýr, Sturla Tord. 4, 21, hører sammen med Odenskjenninger som geira dróttinn, geirvaldr: likesom Gungne var det berømteste av alle spyd, således var også hos romerne og andre italiske folk lansen symbol for krigsguden. Om de forskjellige anvendelser av spydet i forbindelse med Odenskulten se Bugge, Gude- og Heltesagn, s. 318 ff., og nr. 39.


Gestr
  • 42. Gestr kalte Oden sig da han kom til Olav den hellige, Fms. V, 171 f. (Flat. Il, 134). På lignende vis betegnes Oden da han besøkte Olav Tryggvason, som gestrinn (Fms. II, 138 f.). Jfr. Zeus’ binavn ξενιος. Mannsnavnet Gestr forekommer også ellers brukt som psevdonym, se Lind, Norsk-isl. dopnamn s. 330. jfr. næste nr.


Gestumblindi
  • 43. Gestumblindi er fra Herv. s. k. 10 innkommet som Odensnavn i ramsene. Efter sagaen var Gestumblinde en mektig, men ubegavet mann i Reidgotaland (jfr. Sakse 160: Gestiblindus Gothorum rex), som hadde pådratt sig kong Heidreks unåde; da han blotet til Oden, påtok denne sig hans skikkelse og hjalp ham. Om navnets form se Bugges utgave av sagaen s. 233. 355; anderledes Kock, Arkiv f. nord. Fil. VII, 1801) Jfr. Odens-navnene Gestr og Blindr.
1) Se nu også E. Wessen i Festskrift tillägnad Hugo Pipping, 1924, s. 537 ff.


Ginnarr
  • 44. Ginnarr, ramser, forekommer ikke som mannsnavn i den gno. litteratur, men vel utenfor Norden: ght. Ginhere (år 642). Ginnarr er tillike navn på en dverg og på høken; jfr. ginnungr om høk og som nedsettende betegnelse for mann (SE. II, 496), og Ginnir i ramser som variant, til Odensheitet Grímnir. Til grunn ligger vb. ginna, for Odensnavnets vedkommende dog ikke i dets almene betydning »lokke«, men i den spesielle: forhekse, hensette i en unormal tilstand (se eksemplene hos Fritzner). Navnet betegner således guden som den store seidmann. Árnason, Ísl. þjóðs. I, 445 f. nevner blandt galdrestaver (magiske tegn) en kalt Ginnir og en Ginfaxi. jfr. Gapþrosnir.


Gizurr
  • 45. Gizurr, ramser, Málshátt. 22 (Gizurr varð at rógi saðr,  ǀ  etja vildi jǫfrum saman), Sturla Tord. 8, 4 (kaller den ufredsstiftende og falske Gitsur jarl for Oden). De to siste citater kunde tyde på en sammenheng mellem navnet og Odens egenskap å vekke splid. Hvor lite bindende en slik slutning vilde være, viser Snorre Sturlasons sammenligning (4, 4) av den ufredsstiftende Gaut på Mel med den Gaut (d. v. s. Oden) som ophisset kongene Ring og Harald hildetann mot hverandre. I virkeligheten hører Odensnavnet til verbet *gitsa = eldre da. gitse »gjette« (nu: gisse), av germ. grunnform *getison (til gno. geta) navnet betegner således Oden som den store gåte-mester, jfr. Sanngetall. Til grunn for dette Odensheite ligger kong Heidreks fosterfar Gizurr grýtingaliði (Greuthungi = østgoter), efter en gammel strofe i Herv. s. s. 345 derimot gauternes konge (jfr. art. Gautr), og efter kap. 14 en ivrig Odensdyrker. Efter Much, Balder s. 98, var Gizurr, som under alle omstendigheter var tenkt som den virkelige anstifter av brodermordet, og ikke Hǫfundr, oprindelig i sagaen den onde rådgiver. Alt dette er egenskaper som karakteriserer sagnhelter som opfattedes som Oden-inkarnasjoner. lalfall navnet må skyldes nordisk diktning, idet det er hyppig i Norden, men ikke var kjent i Tyskland.


Glapsviðr
  • 46. Glapsviðr, Grimn. 47 (G. ok Fjǫlsvíðr), ramser, hører til glepja »forføre« (f. e. Vsp. 39) og betegner Oden som den store kvinneforfører1) : jfr. bl. a. Hárb. 18. 30. 30.
1) Annerledes Lp. (»den som gjør forrykt«).


Grímr / Grímnir
  • 47 — 48. Grímr, Grimn, 46. 47, ramser, Grímnir, Grimn. 47. 49, ramser og i flere kjenninger, betyr begge egentl. »den maskerte, formummede«, siktende til Odens tallrike forklædninger. Grímr er et navn som man oftere gav sig når man vilde være ukjent (Flat. I, 360. II, 333), sml. grímumaðr (grima »maske«). Forøvrig er Grímr også manns-, dverge- og ormenavn, Grimnir jettenavn (egentl. den grimete, smutsige). Begge navne brukes efter ramsene: om gjetebukk, likesom Grímr i Dropl. s. forekommer som bukkenavn, og grima i svenske dialekter brukes om en gjet med sortstreket ansikt (på Island brukes det som sauenavn): jfr. § 6.


Gunnblindi
  • 49. Gunnblindi, ramser, egentl.: han som blinder i kamp, se Herblindi.


Gǫllnir / Gǫllorr / Gǫlungr
  • 50 — 52. Gǫllnir, Gǫllorr, Gǫlungr, alle i ramsene, hører til gǫll »larm«, også »kamp« og navn på en valkyrje: se § 7.


Gǫndlir
  • 53. Gǫndlir, Grimn. 49 og ramser, er vel nærmest dannet av valkyrjenavnet Gǫndul, som igjen hører til gandr, antagelig som betegnelse for det tryllemiddel som valkyrjene red på gjennem luften: jfr. Fritzner, Lappernes Trolddomskunst og Hedenskab, s. 30 ff. Mulig var det dog også å forklare navnet som avledning av et gǫndull med samme betydning som gandr = seiðstafr (jfr. Fritzner u. gǫndull): likesom Tordis spåkone (i Torfinn Karlsevnes s.) lar sin seidstav falle på Gudmund den mektiges kinn så han mister hukommelsen, således berøvet Oden folk forstanden ved sin tryllestav, i Hárb. 20 kalt gambanteinn (jfr. de ni wuldortanas hvorved den ags. Oden hekset). For den siste tydning kunde måskje tale at gǫndlir i Sturl. s. brukes som tilnavn til en mann. Jfr. Sveigðir.




H

Hár / Hávi / Háarr / Hárr
  • 54 — 57 Hár (høi), Hávi (den høie), Háarr (den høie), Hárr (med grått hår og skjegg) er ofte vanskelige å holde ut fra hverandre. Formen Háarr lar sig bare bevise ved hjelp av metret, mens teksten har den kontraherte form Hárr som faller sammen med det fjerde navn. Herfra er igjen spranget kort til Hár (høi), som i litt yngre håndskrifter hyppig skrives Hárr; sikkert kriterium for det første navn er genitiven Hás som forekommer flere steder (se Lind, Norsk-isl. dopnamn). Likeså er navneformen Hár sikker hvor den forekommer i forbindelse med Jafnhár og Þriði. Formen Hávi foreligger bare i Hávamál og Háva hǫll (Hávam. 109. 111. 165) = hǫll Hárs (Vsp. 21).
    De tre første navne stemmer med den almindelige skildring av Oden som en høi mann; den overførte mening (»den ophøiede«) er sekundær, jfr. folkenavnet Chauker, i gotisk form *Hauhos (til hauhs »høi«), et ingævonsk folk ved Nordsjøen hvis navn var forsvunnet alt i fjerde århundred (Schönfeld, anf. st. s. 131 f.). Muligens er Hár (Háarr) oprindelig deres eponym: jfr. § 4.
    Om navnet Hárr heter det i Fms. X, 171: Harr [er Óðinn kallaðr] af því at þeir [heiðnir menn] sǫgðu at hverr yrði hárr af honum. Denne tydning er helt fantastisk: Oden fremstilles almindelig som en aldrende mann med grått skjegg (jfr. Hárbarðr).


Hagvirkr
  • 58. Hagvirkr, ramser, egentl. den som virker til gagn, er laget som motsetningsnavn til Bǫlverkr, jfr. § 8.


Hangaguð / Hangatyr
  • 59 — 60. Hangaguð, Håvard halte, SE. I, 84, Hangatyr, SE. I, 230 og i to kjenninger, hører sammen med betegnelser for Oden som hanga dróttinn (Yngl. s. k. 7), hanga heimþinguðr (Torbj. Brunason), hanga Dvalinn (Torst. Siduh.). Beskaffenheten av Odens forhold til de hengte fremgår av Hávam. 157: han vekker ved runetrolldom den hengte for å tale med ham, d. v. s. for å få kunskap om skjulte ting1). Til Oden ofredes menn ved hengning, derfor kalles han også galga valdr (galgenes herre). Den samme kunskap kunde han imidlertid vinne ved å opvekke også andre døde, jfr. Yngl. s. k. 7: en stundum vakti hann upp dauða menn or jǫrðu, eða settist undir hanga; fyrir þvi var hann kallaðr drauga dróttinn eða hanga dróttinn (drauga dróttinn også Snæfrid. 2 efter FJ.'s konjektur); Hárb. 44 f. sies Oden å ha lært av dyssernes beboere. Kilden til Odens viten ligger således ikke i ham, men utenfor ham, — det er først ved trolldom han får sin kunskap (han må f. e. gå til den døde volve for å erfare betydningen av Balders onde drømmer).
1) På kunskap hentet fra hengte henspiller også Jómsvík. 2: fórk aldri at gǫldrum . . . . ǫllungis namk eigi  ǀ  Yggjar feng und hanga.


Hangi
  • 61. Hangi, i kjenningen Hanga hrynserkr (Tind Hallk., o. 987), henviser til myten om hvorledes Oden blev hengt i galgen for å vinne hemmelighetsfull kraft (Hávam. 138), Jfr. galga farmr om Oden, Háleyg. 1. Se også Váfuðr og Geiguðr (samt Þrór og Þynnr).


Haptaguð
  • 62. Haptaguð, SE. 1, 54 (hann heitir ok Hangaguð eða H.), av haptr »fange«, har vel været opfattet som »den som løser de fangnes lenker«, jfr. Hávam. 149: svá ek gel  ǀ  at ek ganga má,  ǀ  sprettr mér at fótum fjǫturr,  ǀ  en af hǫndum hapt. Det er således ved trolldom — den såkalte leysigaldr (Gróg. 10) — at Oden løser lenker, i motsetning til Frøy om hvem det i Lokas. 37 heter at han leysir or hǫptum hvern. Man kan også minne om at to av valkyrjene bærer navnene Herfjǫtur og Hlǫkk (lenke); deres virksomhet har imidlertid nærmest vært tenkt som en magisk klomsing, jfr. prosaordet herfjǫturr »panisk skrekk som fjetrer en til stedet« (sml. Hávam. 148: ef mér verðr þǫrf mikil  ǀ  hapts við heiptmǫgu).
    I fall opfatningen av Oden som Hangaguð eða Haptaguð går tilbake til sydlige germaners Odenskult — hvad man vel tør tro — , henviser forbindelsen ikke usannsynlig til en annen og eldre betydning av Haptaguð enn den nevnte. Om de Odendyrkende svevers stammehelligdom, en offerlund i Semnonerlandet (Brandenburg), forteller Tacitus, Germ. k. 39: est et alia luco reverentia: nemo nisi vinculo ligatus ingreditur. Hermed har Uhland o. a. forbundet Helgediktningens Fjǫturlundr (egentl. lenkelund, d. v. s. hellig offerlund) hvor Helge faller som offer. Også et annet Odensheite henviser til sveverne, nl. Sváfnir.


Hárbarðr
  • 63. Hárbarðr (gråskjegg), Grímn. 49 (H. med goðum), ramser, er det opdiktede navn hvormed Oden kaller sig ved møtet med Tor i eddakvadet Hárbarðsljóð jfr. Hárr.


Hengikeptr
  • 64. Hengikeptr, -kjǫptr, ramser, er navnet på den mann som gav kong Frode kvernen. Grotte og derved voldte hans død (SE. 1, 176 ff.). Ramsene viser at man har opfattet ham som Oden i forklædning. Forøvrig er navnet (»han med den hengende kjeft«) uten forbindelse med den gjengse opfatning av Odens utseende - han skildres jo som meget fager, f. e. i Yngl. s. k. 6 - og åpenbart et jotunnavn, jfr. Hengikepta, -kjǫpta som navn på en jettekvinne. Da Oden var av jotunætt — hans mor Bestla var datter av jetten Bǫlþorn (jfr. SE. 1, 38: før himmel og jord blev skapt, var Alfader, d, e. Oden, hos Rimtursene) — lå det ikke fjernt for ham å gi sig et jotunnavn.


Herblindi / Helblindi
  • 65. Herblindi, ramser, med varianten Helblindi som gjenfinnes i Grímn. 46, men sikkert er feilaktig og skyldes sammenblanding med Helblinde som navn på Lokes bror, oprindelig Loke selv. Herblinde vil si: den som slår hæren med blindhet, likesom Gunnblindi er den som blinder i kamp; jfr. også Tviblindi. Efter Yngl. s. k. 6 kunde. Oden gjøre sine fiender blinde og døve og rædselsslagne i kampen ; i Flat. II, 72 slår han fienden, med blindhet.


Herjan(n)
  • 66. Herjan(n), oftere i poesi, i prosa SE. 1, 36 (Herran eða Herjan), ansees almindelig for et urgammelt (indoeuropeisk) ord svarende til gresk κοίρανος  »hersker«. Da Oden er en spesifikk germansk gud, måtte benevnelsen sekundært være knyttet til ham. Imidlertid er det vel et spørsmål om ikke Herjan er en. germ. nydannelse, laget av herr som þjóðann av þjoð. Hvis navnet, som man tør tro, går tilbake til de sydligere germaner, blir det fullt så rimelig å anse det for en betegnelse for Oden som anfører for dødsreien (ty. das wütende Heer) som for ham som krigsgud. Tacitus, Germ. k. 43, forteller om Harii, en lugisk stamme (efter enkelte identisk med Plinius's Charini), at de med sine sorte skjold og farvede legemer om natten efterlignet dødshæren, exercitus feralis, for å innjage sine fiender skrekk. Den mulighet foreligger da at Harii — i gno. form *Herjar — har været navn på en kultisk enhet, og at Herjan fra først av har været navnet på den gud som anførte den nævnte dødsrei. Spor av det gamle stammenavn har man villet finne i det tyske heltesagns Harlunge, ags. Herelingas. Efter Magnus Olsen, Kultminder I, 263 f, 277 ff., hørte lugierne oprindelig hjemme i det sydlige Norge, hvor flere stedsnavn minner om deres kultforbund.
    Når Oden i Hrólfs s. kraka k. 51 kalles for Herjans troløse sønn, foreligger sammenblanding med det fra mnt. hergensone (horesønn) stammende herjansonr (se Fritzner).


Herfǫðr / Herjafǫðr / Hertýr / Herteitr
  • 67 — 70. Herfǫðr, Vsp. 29, Herjafǫðr, fl. st., betegner Oden som krigsgud. I Hyndl. 2 står for Herjafǫðr uriktig Herjansfǫður (akkus,); herfra ramsenes Herjansfǫðr som variant til Herjafǫðr. Til krigsguden henviser også Hertýr, Vellekla 3 (jfr. Sigtýr) og Herteitr (den kampglade), Grimn. 47 og ramser.


Hjalmberi
  • 71. Hjalmberi, Grimn. 46 og ramser, kalles Oden når han optreder i sin krigerskikkelse, ridende og bevebnet, altså som gud, i motsetning til hans almindelige optreden i menneskelig forklædning (gående, med sid hatt og i blå kappe). Således heter det i SE. I, 190 om æsernes reise til Balders bålferd: riðr fyrstr Óðinn með gullhjalm ok fagra brynju ok geir sinn, er Giungnir heitir; og i SE. 1, 270 om Odens ankomst til jotunheimen: spyrr Hrungner, hvat manni sá er med gullhjalminn, er ríðr lopt og lǫg; jfr. også Sigrdrif. 14: (Oden) hafði sér á hǫfði hjalm, og Haustl. 3: hjamfaldinn (om Oden). Adam av Bremen sier om Odensdyrkelsen i Upsala: Wodanum sculpunt armatum, sicut nostri Martem facere solent; jfr. Odensbilledet på Vendelhjelmen.


Hjar(r)andi
  • 72. Hjar(r)andi, i kjenninger og i ramser, forekommer i Norge ofte som personnavn (tildels i formen -andr, nu Kjerran), og er i Hildesagnet far til Heden (Fld. I, 398). Når denne sagnperson har kunnet avgi et Odensnavn, skriver dette sig fra hans egenskap som sanger, således som den fremgår av den i Herrauðs s. ok Bosa k. 12 (Fld. III, 223) omtalte slått Hjarrandaljóð og av Sakse 172: quidam Hiarnus, Danice ad modum poesis peritus (av hvem citeres et minnevers over kong Frode), identisk med den danske kong Hiarno som (s. 176 f.) er Fridlevs motstander og forklæder sig for å snikmyrde ham, men opdages og drepes. Samme sagnfigur er den ags. Heorrenda som i Deors klage nevnes som sanger hos Hjadningene; likeså den mht. Hörant som også er knyttet til Hildesagnet som sanger og muligens er innkommet med sagnet fra Danmark (jfr, det ght. mannsnavn Herrant). Som sagnhistoriens eldste sanger, om hvis karakter Sakse har bevaret flere Odenlignende trekk, har Hjarrande kunnet avgi et Odensheite, dog kun under forutsetning av at selve navnet angav denne hans funksjon. Et forsøk på en etymologisering i denne retning er gjort av Müllenhoff, Zeitschrift f d. Alterthum XII, 312 ff., idet han for gno. hjar(r)i, ags. heorr(a) »den tapp som døren dreier sig om« antar en betydning »plectrum« (jfr. Etzels Spielmann Werbel: ght. hwerbil »plectrum«); navnets partisipiale form vilde da forutsette et herav dannet verbum med betydningen »bruke plekter, spille«.


Hléfreyr / Hléfǫr
  • 73 — 74. Hléfreyr og Hléfǫr (v. 1. Hleifruðr), begge i ramser, antas i Lp. for sammensatt med hle- »berømt«, som formodes å foreligge i flere gammelgermanske navn (f. e. i guldhornets Hlewagastiʀ — gre. Kλεόξενος). Herved er dog å bemerke at der i historisk tid ikke gaves annen tilknytning for hlé- enn enten subst, hlé »ly, beskyttelse mot været« (jfr. at Oden stiller storm og sjø), eller det derav dannede navn for havguden: Hlér, også brukt som betegnelse for havet (jfr. SE. II, 180: hér er sjór kallaðr Hlér, þvi at hann hlýr allra minnst). Det gno. sprog har bare mytologiske eller fingerte navn av denne art: jetten Hlébarðr (Hárb. 20), dvergen Hlévangr (Vsp. 15), Hlédis (Hyndl. 23, prestinne), Hlégunur (Stjǫrnu-Odda draumr). Den førstnevnte omtales bare i forbindelse med Oden; også Hlésey (Læssø) nevnes i samme dikt sammen med guden. Om Odens forhold til havjettens døtre og det dermed sammenhengende navn Vindhlér for Heimdal se art. Eylúðr. En tilknytning av de omhandlede Odensnavn til havet synes derfor rimelig, og da vel således at de har betegnet Oden som havets herre. Likesom Æge hadde også Oden en bolig (Søkkvabekk) på havets bunn, og flere av hans binavn (Olgr, Þundr) angir hans rolle som havgud.


Hnikarr / Hnikuðr
  • 75 — 76. Hnikarr, Grimn. 47 o. fl. st., Hnikuðr, Grimn. 48 og ramser, begge i prosa SE. I, 38 (Nikarr eða Hnikarr, Nikuz eða Hnikuðr), betegner efter Reginsmál 18 (Hnikar hétu mik,  ǀ  þá er hugin gladdak,  ǀ  Vǫlsungr ungi!  ǀ  ok vegit hafðak) Oden som krigsgud. Navnene forekommer bare som Odensheite og er dannet av verbet hnika »støte eller puffe til noget så det kommer ut av stilling, rokke, bevege«, dog ikke som Lp. forklarer (»spydkjemperen«) — i ordets egentlige mening, men i overført (tilskynde, lat. agitare): Oden deltar som regel ikke direkte i kampen, men egger til strid: se art. Ófnir.


Hrafnáss / Hrafnaguð / Hrafnfreistuðr
  • 77 — 79. Hrafnáss, 2 skaldesteder, Hrafnaguð, SE. I, 126, Hrafnfreistuðr, Húsdr, to (freista »sette på prøve, forsøke hvad en duger til«), betegner Oden som eier av ravnene Hugin og Munin, hvem han sendte omkring i verden for å skafte sig underretning. Jfr. hrafnablóts goði (hos Hallfred) om Oden.


Hram(m)i
  • 80. Hram(m)i, ramser, er laget av hram(m)r »bjørnelabb« og således enstydig med Odensnavnet Bjǫrn, s. d. Bj. Halldorsson opfører i sin ordbok, uvisst med hvilken hjemmel, et hrammr »bjørn«. Se forøvrig § 6.


Hrani
  • 81. Hrani kaller Oden sig i Hrólfs s. kraka (Fld. I, 77. 94 f.) hvor han optreder forklædt som simpel bonde: jfr. isl. hrani »ukultiveret person«. Bugge, Sæm. Edda, formoder navnet også i Gróg. 6. Hrani er et hyppig personnavn og navn på et par sagnpersoner.


Hrjótr
  • 82. Hrjótr (uriktig v. 1. Hrjóðr), ramser, til hrjóta »brumme (f. e. om bjørnen)«, stemmer med Odensnavnet Bjǫrn1); jfr. Tors binavn Bjǫrn og Rymr (rymr »brummen«). Se § 6 og jfr. nr. 98.
1) Anderledes Lex. poet. (»den styrtende«).


Hrosshársgrani
  • 83. Hrosshársgrani, ramser, er hentet fra Gautreks s., hvor Oden maskerer sig som Starkads fosterfar Grani (et også ellers forekommende personnavn, dannet av grǫn som Skeggi av skegg) eller Hrosshársgrani og egger Starkad til å drepe Vikar. Forholdet er av samme art som ved Rauðgrani, som også egentlig het Grani, d. v. s. der henspilles såvel på heste-navnet Grane (egentl. Sigurd Favnesbanes hest og sønn av Sleipne) som på Odens munnskjegg (jfr. Síðgrani).


Hroptr / Hroptatýr
  • 84 — 85. Hroptr og Hroptatýr, begge fl. st., har været tydet på forskjellig vis, men lar sig neppe direkte bringe sammen med noget germansk ord1). Formen Hroptatýr henviser nærmest til et hropt, n. pl. »æser«; jfr. Gautatýr og Veratýr. Herav kan Hroptr være dannet på samme vis som av hǫpt, n. pl. (guder) er dannet haptr, brukt om. Balder i papirhss. av Vegt. (svá var hapti, v. 1. hropti); jfr. Véi (opr. Oden): véar. Hropt, oprindelig hrópt (jfr. rimordet topt, tópt) forklarer jeg som fremgått av *hróðhǫpt »de herlige guder« (jfr. f. e. hróðigr Herjafǫðr, Grímn. 15), idet dh er forstummet i mellemlyd på samme vis som i kvinnenavnet Mó(h)eiðr (se Bugge, Arkiv f. nord. Fil. II, 247), hvorefter sammendragning har funnet sted, som f. e. i Hrólfr av Hróðolfr. — Uttrykket Hroptr rǫgna, Hávam. 142, er å sammenstille med Yggjungr ása og Ása-Þorr.
1) Bugge, Gude- og Heltesagn 533 ff., mener — under henvisning til Sakses Rosterus (som dog bare er en islandsk biform *Hrofstr) — at navnet er en omdannelse av Kristus. Schönfeld, anf. st. 67, sammenligner det med det frisiske navn Cruptorix, som av andre forklares på forskjellig vis. Med ght. hruoft, m. »rop, høi røst« lar det sig ikke forbinde (således som skjedd i Grimms D. Myth. III.4, 55), da denne ord gruppe i nordisk har en forskjellig betydning. Heller ikke tør man anta et idg. *krupto- til gre. ϰρύπτω »skjuler«, da den her foreliggende rotform er særgresk. Det i Svarfd. s. k. 19 forekommende hropti, som synes å betegne en liten vik eller smal fjord (sagðist þá ekki mundu sigla lengra enn um þveran hroptann) frembyr ingen naturlig tilknytning til Odensnavnet.


Hvatmóðr
  • 86. Hvatmóðr, ramser, synes å henvise til en gammel sagnhelt, jfr. ags. mannsnavn Hwœtmöd. Navnet sikter vel til Odens rolle som tilskynder eller ophisser til strid.


Hveðrungr
  • 87. Hveðrungr, ramser, skyldes visstnok en misforståelse av Ytal 32: ok til þings  ǀ  þridja jǫfri  ǀ  Hveðrungs mœr  ǀ  or heimi bauð, idet Hvebrungs mær — som naturlig kunde være når det gjaldt en innbydelse til Valhall blev opfattet som en valkyrje istedenfor som Hel: Hveðrungr betegner her, som i Vsp. 55, Loke (hvis datter Hel er). I ramsene står Hveðrungr blandt jettenavn, jfr. Hveðra om jettekvinne. Ordene er beslektet med ags. hweoþerian »brøle, storme«  (hweoþerung  »admurmuratio«) og videre med gno. hviða »vindstøt«. Lokenavnet Hveðrungr, egentl. den susende vind, stemmer godt med et annet av hans binavn: Loptr (lopt »luft«). Anvendelsen av et jettenavn om Oden var forøvrig i og for sig ikke så fjerntliggende, jfr. Hengikeptr. Man kan også sammenligne forvekslingen av Odensnavnet Herblinde med det oprindelige Lokenavn Helblinde.


Hǫrðr
  • 88. Hǫrðr er i Sögubrot k. 3 navn på Ivar vidfadmes fosterfar, i hvis skikkelse Oden driver kongen i døden. Hǫrðr heter også ellers diktede personer; som Odensnavn er det eponym for horderne (i Hordaland, eller for beboerne av Hǫrð á Jótlandi, d. v. s. Harsyssel i Jylland).


Hǫttr
  • 89. Hǫttr kaller Oden sig i Hálfs s. k. 1. Navnet er vel laget efter Siðhǫttr, s. d. Det er også ellers navn på en fingeret person.




I

Ítrekr
  • 90. Ítrekr (egentl. *Ítrrekr, den herlige konge) foreligger i uttrykket Ítreks jóð i opregningen av Odens sønner, SE. I, 554, og som navn på den ene konge i brettspillet i Herv. s. k. 11. Den annen konge i spillet kalles Andaðr (egentl. motkonge), hvilket også er jettenavn: navnegivningen minner således om Odens veddestrid i kløkt med vise jetter, som Vavtrudne. Om Odens kyndighet i tavlspill se også art. Reginn. Navnet Ítrekr minner om Ítermon, far av Heremöd ( = gno. Hermóðr) i ags. genealogier (derfra Ítermann i Formáli k. 9), jfr. det vestfalske mannsnavn Ittermann.



J

Jafnhár
  • 91. Jafnhár (den jevnhøie), Grimn. 49, ramser, SE. 1, 36. 140, er laget i senere tid i overensstemmelse med den hedenske treenighetslære: se Þriði. E. H. Meyer, Völuspa 81, minner om at ebenhēr (hēr »fornem, herlig«) i gammeltyske trosbekjennelser brukes som epitet til Kristus.


Jalkr
  • 92. Jalkr (egentl. vallak), oftere i poesi, i prosa SE. I, 38 (Jalg eða jalkr) er visstnok et sjøkongenavn - jfr. Jalks mørr »hav«, Håstein 3, Jalks ǫndurr »skib«, Vellekla 24 - anvendt som Odensheite i likhet med flere andre ord for hest: se § 6. Av Grimn. 49: Jalkr at Ásmundar synes å kunne sluttes at Oden ved en bestemt leilighet (vel hos Gnoðar-Asmundr) har utgitt sig for å være Jalk. I Grimn. 54 heter det derimot at Jalk var gudens navn blandt æserne (Gautr ok jalkr með ásum), hvilket vel vil si at Oden dyrkedes som gud under dette navn. Forøvrig er sjøkongen Jalk visstnok å sammenstille med de mytiske ags. konger Hengist og Horsa som efter Beda var sønnesøns sønner av Oden.
Jólfr
  • 93. Jólfr kaller Oden sig i Ǫrvar-Odds s. k. 35, hvor han gir Odd tryllekraftige piler (jfr. Jólfs smiði »piler« i ramser). Slike piler har Oden også hos Sakse (i Haddings historie) og i færøiske kvæder fra middelalderen. Jólfr er en sammentrukket form av *jóolfr, egentl. hesteulv, d. v. s. bjørn (jfr. jórekr »bjørn«): se Bjǫrn. Ordet forekommer ikke som virkelig mannsnavn i den gamle litteratur, derimot nevnes i den sene Yngvars s. viðf. et opdiktet Julfur (d. e. Jólfr) som annet navn på kong Romund, en meget sprogkyndig og tryllekyndig hedning. Lind, Norsk-isl. dopnamn s. 1294 anfører fra år 1491 en Alff Ywlffson. Björkman, Nord. Personennamen in England 71, vil gjenfinne navnet i England som Iaulf. At navnet er gammelt, viser ght. Eholf.


Jólnir
  • 94. Jólnir, þórsdr. 12, ramser og i prosa, forklares i Flat. I, 564 (Fms. X, 171) således: »Hedningene feiret julen til heder og ære for den onde Oden. Han kaltes med mange navn, Viðrir, Hárr og Þriði. Han kaltes . . . Jólnir fordi de avledet det av jul (af þvi at þeir drógu þat af jólinum)«; omvendt, men uriktig Ágripr (Fms. X, 377): var af jólni jól kǫlluð. En annen avledning av jól er jóln, n. pl. »guder« (grunnform jōlīna), SE. II, 494, Háleyg. 16 (jólna sumbl »dikt«), Hrafnagaldr 15; en uriktig form er jólnar i papirhss. av Vegt. (Bugges eddautg. 138). Da julen var de dødes fest, var Oden knyttet til den som dødsgud. Fra nordisk stammer lappernes Jouloherra, se Fritzner, Lappernes Hedenskab og Trolddomskunst s. 23 (jfr. også Qvigstad, Nord. Lehnwörter im Lappischen s. 277 under ruöhtta).


Jǫlfuðr, Jalfaðr
  • 95. Jǫlfuðr, Jalfaðr, fl. st., er også navn på bjørnen (ramser og i skibskjenningen skautjǫlfuðr = skautbjǫrn) samt efter SE. II, 494 på en viss nagle. Egilsson opfører i Lex. poet. »jálfr, n., sonitus, strepitus (id. qu. jálmr, m.) sec. Cod. Reg. SE. I, 302, 3, qui habet fjálfrs, puncto sub lit. f notato: undirjálfr fragor gravis, fragor resonans«. Efter FJ. er denne prikk betydningsløs; det rette er undirfjalfr, n. (-rs) »skjul under noget«. Herefter eksisterer intet jalfr, n. (til trots for at en moderne islandsk dikter, støttet på Egiissons autoritet, har anvendt ordet). Ennu mindre påviselig synes det av Noreen, Anord. Gram. 2 § 176, anm. 2, anførte jalfr, m. (-fs), sideform til jalmr »larm«. Nogen annen nærliggende etymologi av dette fremstiller sig heller ikke1). Analogien fra de andre Odensheite som tillike er bjørnenavn, taler for prioriteten av det siste: se § 6. Også dyrenavn kan ha form av nomina agentis på -uðr (f. e. skimuðr »gjetebukk« = Lex salica skimada, egentl. den speidende). Betydningen »nagle (uvisst hvilken)« står vel i forbindelse med de til de enkelte Odensnavn knyttede galdre: jfr. Dǫrruðr.
1) Loewenthals etymologi av bjørnenavnet i PBB. 45, 241 (»Gelbarsch«) er altfor dristig.


Jǫrmunr / Jǫrundr / Jǫrmunrek(k)r
  • 96 — 98, Jǫrmunr, v. 1. Jǫrundr, ramser, er to helt forskjellige navn. Det første er ikke å skille fra den Erminus som efter en frankisk kilde »Generatio Regum et Gentium« fra omkr. 520, likesom hans brødre Inguo og Istio, var stamfar for forskjellige germanske folk. Widukind, Res gestae Sasonicae 1, 12 (år 967), forteller at sakserne i året 532 til minne om sin seier over Thüringene reiste en søile viet til guden Hirmin (jfr. den fra Karl den stores historie bekjente irminsūl). Disse brødre er eponymer for de fra Tacitus kjente germanske stammer Herminones, Ingaevones, Istaevones; Ermin er altså å sidestille med gno. Yngve, ags. Ing, Ingævonernes eponym. Jfr. art. Gautr. Som Odensnavn blev Jǫrmunr antagelig opfattet som kortnavn for *Jǫrmuntýr el. lign. med betydning av den fornemste gud, i likhet med Fimbultýr (jfr. det forsterkende jǫrmun- i jǫrmungrund, -gandr).
    Jǫrundr nevnes i Ytal 14 som sønn av kong Yngve; han blev hengt, d. v. s. ofret til Oden. I Harald hårfagres slektstavle Flat. 1, 26 bærer kong Yngves sønn navnet Jǫrmunfróði, er vér kǫllum Jǫrund. Som personnavn er Jǫrundr hyppig, som Odensnavn er det knyttet til jara »kamp«.
    I ramsene er jǫrmuni navn for hest og okse. Efter all rimelighet ligger Odensnavnet til grunn: se § 6. Formodentlig er ordet her opfattet som »storkveg«, jfr. det forsterkende prefiks jǫrmun-. Mindre sikker er den etymologiske forbindelse mellem dette prefiks og lat. armentum »storkveg«.
    Også den i sagnet berømte goterkonge Jǫrmunrek(k)r synes å ha været opfattet som en åbenbarelse av Oden, hvad navnet (»den store hersker«) godt kunde innbyde til (jfr. Ítrekr). Ved denne antagelse kastes lys over Hamð. 25: þá hraut við  ǀ  inn reginkunngi  ǀ  baldr í brynjo,  ǀ  sem bjǫrn hryti; likesom dette uttrykk synes direkte myntet på Oden (jfr. Bjǫrn og Hrjótr), således er det i Vǫls. s. og hos Sakse Oden selv som gir rådet om å stene Hamde og Sorle. Som mytisk navn forekommer Eormenrīc i de kentiske genealogier. I ramsene optreder jǫrmunrekr som oksenavn, i likhet med jǫrmuni.



K

Karl
  • 99. Karl (gammel mann, gubbe), i forbindelsen Karls sonr = Balder, SE. I, 180: Oden fremstilles oftere som en aldrende mann. jfr. Reginsm. 18, hvor karl af bergi er Oden. Ellers har betegnelsen »karl« festet sig ved Tor (Torekarl, jfr. lapp. Horagalles). I engelske ballader kalles Oden for auld earl Hood (Bugge, Helgedigtene s. 287 f.). Karl var også mannsnavn, særlig i Norge.


Kjalarr
  • 100. Kjalarr, fl. st., er i Grimn. 49 satt i forbindelse med kjalki: en þá [hétu mik] Kjalar  ǀ  er ek kjalka dró. Her foreligger åpenbart en etymologiserende tydning av Odensnavnet, støttet til en eller annen ukjent tildragelse eller forhold1). At Kjalar har været henført til kjǫlr (kjøl), synes å fremgå av en beretning om Ormen langes bygning (Flat. I, 433 f.). Ved denne opstod den vanskelighet at man ikke kunde skaffe et tre stort nok til kjølen. Da kom der en mann som kalte sig Forne og medbragte et høvelig kjøltre; men Forne var ingen annen enn Oden (se art. Forni). Denne apokryfe historie har visstnok sitt ophav i Odensnavnet Kjalar, er blitt til i tilknytning til dette. At Kjalar ikke er dannet av ordet »kjøl«, fremgår av den manglende omlyd. Da der intet slikt mannsnavn finnes i germanske sprog, må Kjalar være direkte dannet som Odensnavn. Der frembyr sig da ingen annen tilknytning enn verbet kjalast (Fljótsd. 17 samt nyisl.) »dra omsorg for, pleie, hygge om en«. Den oprindelige betydning av kjala (vårt nuværende »kjele«) er »nære, gi føde« (til betydningsutviklingen jfr. »degge«), således som sees av etymologien (jfr. g.irsk gelim »spiser«, ty. Kehle) og av det tilhørende gno. subst, kilja »føde, næring« (valr slítr varma kilju, Skjaldedigtn. II, 156). Kjalar betegner således fra først av Oden som den som skaffer (rovdyrene) føde.
1) Den i Grimn. 42 (ved siden av Odensvognen) nevnte slede har muligens været tenkt som tilhørende guden. Ved lappiske begravelser spillet sleden en rolle (jfr. v. Unwerth. anf. st. 61 f.).



L

Langbarðr
  • 101. Langbarðr, ramser, egentl. »langskjegg« (jfr. Siðskeggr), visstnok — som flere andre Odensnavn — fra tysk: Paul Warnefrid (8. årh.) beretter et sagn om hvorledes langobarderne fikk sitt navn av Oden; dette sagn synes å forutsette at ordet egentlig er et binavn til Oden; jfr. Langbarðs liðar, Guðr. II, 19 (om Atles menn) = langbarðar i Vǫls. s. Efter Langbarðr er vel Siðskeggr dannet. I det hele tør forestillingen om Odens lange skjegg stamme fra langobarderne; jfr. det langobard. mannsnavn Ansegranus og Odensnavnene Siðgrani, Rauðgrani, Hrosshársgrani.


Loðungr
  • 102. Loðungr, ramser, egentl.: den som har en lodden kappe; jfr. Odens optreden i loði i Grimn., og hispido amiculo circumactus hos Harald hildetann, Sakse (ed. Holder) s. 248. Til ordets dannelse jfr. partinavnet Heklunger. Ellers optreder Oden mest i en hekla (kalles ofte heklumaðr). — Varianten Lǫndungr er utvilsomt falsk; visstnok kalles Oden i Skaldskap, k. 1 for guð jarðar og i Haustl. foldar dróttinn, likesom Jǫrð er hans hustru, men det er Tor som er Landáss (Egils lausavisa 19)1), og det er Tor som i Gautreks s. k. 7 nekter Starkad land ok láð. Heller ikke fra orddannelsens side synes Lǫndungr uangripelig.
1) Riktignok bestrider andre (således også Lex. poet.) dette.




M



N

Njótr
  • 103. Njótr, fl. st., er ikke noget nordisk mannsnavn. Jeg formoder at Odensnavnet har tysk oprindelse og stammer fra saksernes nasjonalgud Sahsnōt, som nevnes i en avsvergelsesformel av 772 sammen med Tor og Oden. Hertil svarer ags. Saxnéat, sønn av Oden og stamfar til kongene i Essex. Jfr. saxa god om Oden, Flat. III, 246. Gjengivelsen av nō t med Njótr (istedenfor med *Nautr) skyldes lydlikheten og analogien med det mannskjenninger hyppige nomen agentis njótr, som Odensnavnet oftere er vanskelig å holde ut fra.



O

Ófnir / Ófr
  • 104 —105. Ófnir, Grimn. 54, ramser, Viga-Glum, hører sammen med ǿfr »hissig, heftig, voldsom«1), ófa, Sig. hin sk. 33 (= hót ok reiði i Vǫls. s.), ǿfimaðr »voldsmann«, og er dannet av et vb. *ǿfa = no. øva »opegge, ophisse« (samme ord som e. da. øve, mnt. ō ven »plage, drille«); jfr. Sváfnir. Navnet betegner, i likhet med Hnikarr, Oden som den der hisser til strid; jfr. Hárb. 24: atta ek jófrum, en aldri sættak; Málsháttakv. 22: Gizurr var at rógi saðr,  ǀ  etja vildi jófrum saman; Egil sk.: rógs ræsir om Oden ; se også art. Gizurr. — Hertil Viðófnir i Fjǫlsv. og ramser som navn på en hane, egentl. treets (Mimetreets) Oden, jfr. Oðins hani om en viss fugl, gøtisk Odensvala som navn på den sorte stork. — Mens i Grimn. 54 Ófnir og Sváfnir opføres sammen som Odensnavn, er de i str. 34 ormenavn: se § 6.
    En kortere form Ófr (dannet av *óf »opegging«) synes å foreligge i krigerkjenningen Ófs dynviðr, Sturla 6, 11 (Ófs dynr er en regulær betegnelse for kamp).
1) Så med rette Fritzner i ordboken. Bugge, Sæm. Edda 421 og Lp. anser æfr for det riktige.


Olgr
  • 106. Olgr, ramser, må høre til isl. ólga »gjære, bruse, svulme (om havet i oprør)« og betegne Oden som gud for den oprørte sjø; jfr. Þundr. Skrivemåten Ǫlgr er muligens å stille til det med ólga ensbetydende isl. elgja. Om spor av en gammel forbindelse mellem Oden og havet se Hléfreyr og Eylúðr. - Fra Odensnavnet er vel hentet anvendelsen av Olgr som heite for okse (og høk): se § 6. Når ordet også brukes om ild, foreligger her den oprindelige mening »den brusende«.


Ómi
  • 107. Ómi, ramser, SE. I, 38 (prosa), betyr egentl.: den gjenlydende, ljomende; sml. no. om »gjenlyd, om fjern, mørk lyd«. Navnet sikter til skjoldsangen (barditus) som omtales i Hávam. 156 (undir randir ek gel) og hos Tacitus, Germ. k. 3: affectatur praecipue asperitas soni et fractum murmur objectis ad os scutis, quo plenior et gravior vox repercussu intumescat. jfr. Arkiv f. nord. Fil. 18, 196 f., hvor barditus tydes som »skjeggsang«, under henvisning til Odens lange skjegg og til uttrykket þeytti skeggraustina om Tor i Fms. I, 302 f.


Óski
  • 108. Óski, Grimn. 49, ramser, Ottar svarte, SE. I, 38, betegner Oden i hans forhold til hans utvalgte, hans adoptivbarn: óskasynir, óskmegir, óskmeyjar. Grimm, D. Mythol. 4, 119 stiller hertil ags. Wūscfréa som nevnes blandt mytiske konger av Deira.




P



R

Rauðgrani
  • 109. Rauðgrani (egentl. med rødt munnskjegg) kaller Oden sig i Bárðar s. k. 18, hvor han søker å lokke kong Olav Tryggvasons menn til hedenskap, og i den yngre redaksjon av Ǫrvar-Odds s. (Boers utg. s. 125), hvor han sier at hans egentlige navn var Grane, men at han kaltes Raudgrane på grunn av sitt røde skjegg (han hadde stórir kampar ok sítt skegg og begge dele røde). Et analogt forhold foreligger ved Hrosshársgrani, som også egentlig het Grane: se nr. 83. En forskjellig skjeggfarve antyder navnet Hárbarðr; det røde skjegg var karakteristisk for Tor.


Reginn
  • 110. Reginn er Odensheite i adskillige mannskjenninger. I gda. er ordet virkelig mannsnavn, i norsk-isl. er det bare sagnnavn, undtagen engang omkr. år 1400. Som Odensheite er Reginn visstnok satt i forbindelse med regin »guder«. På den annen side bærer Sigurd Favnesbanes fosterfar Regin1) umiskjennelige Odenstrekk, både i sin rolle som fosterfar (også Helges fosterfar het Regin) og ved de idretter som han (ifølge Vǫls. s. k. .13) lærer Sigurd: tavl (jfr. Ítrekr), runer og mange sprog; og endelig også som den der egger Sigurd til å drepe sin bror Favne: å stifte splid mellem slektninger var jo en av Odens spesialiteter.
1) På grunn av sin smedekunst blev Regin gjort til dverg. Andre Odensheite som tillike er dvergenavn, er Brúni, Fjǫlsviðr, Ginnarr, Grimr, Hár, Þekkr, Þrór, Viðurr.


Reiðartýr
  • 111. Reiðartýr, SE. I, 230 (prosa), kalles Oden efter sin i Sigrdrif. 15 og i Vǫls. s. omtalte vogn: Rǫgnis reið; jfr. vagna runni = Oden, Sonat. Bugge, Sæm. Edda 417, minner om det hollandske navn Woens waghen1) for Karlsvognen eller den store Bjørn (jfr. Grimm, D. Mythol. 4 s. 125), som i det tiende århundreds skaldediktning heter vagn.
1) Uholdbar er forklaringen av stjernebilledet Karlsvognens navn av Karl Oden (jfr. nr. 99): se Falk-Torp, Et. Wb. s. 497.


Rǫgnir / Rǫgni
  • 112 — 113. Rǫgnir, hyppig, sideform Rǫgni, Hyndl. 35 (Rǫgna kind), Vellekla (Rǫgna konr, om Håkon jarl, jfr. Bugge, Gude- og Heltesagn s. 540), er samme ord som got. ragineis »rådgiver«. Hvis den i gotisk foreliggende betydning ligger til grunn for Odensnavnet (jfr. ráð ok regin = guderne, Hákonarmál 18), har man vel neppe tenkt på Oden som den onde rådgiver — en rolle han ofte optreder i — men som høvdingen på gudetinget. Umulig er det vel heller ikke at navnet er blitt begrepslig forbundet med vb. ragna »hekse, forhekse«.




S

Saðr, Sannr
  • 114. Saðr, Sannr, Grimn. 47, ramser, Einar Gilsson 1,13 (ved rettelse), synes å være dannet som motsetningsnavn til Svipall (»den foranderlige«) som navnet i Grimn. stilles sammen med (Sannr ok Svipall): Sannr betegner da Oden efter hans virkelige utseende, i motsetning til hans tallrike forklædninger. Som Odens sønn kalles Tor for Sǫnnungr.


Sanngetall
  • 115. Sanngetall, Grimn. 47, ramser, egentl.: den som gjetter riktig, betegner Oden som den store gåtestiller og gåtegjetter, således som han viser sig i Vafþr., Vegt. og som Gestumblinde i Herv. s. jfr. Gizurr.


Síðgrani
  • 116. Síðgrani (»med langt nedhengende munnskjegg«), Alvissm. 6, synes å være en variasjon av Siðskeggr: i Ǫrvar-Odds s. (Boers utg. s. 125) optreder Oden med storir kampar. Se Langbarðr.


Síðhǫttr
  • 117. Síðhǫttr, Grimn. 48 og ramser, svarer til den sedvanlige beskrivelse av Oden hvorefter han er iført en sid hatt som han ofte trekker ytterligere ned over ansiktet. Jfr. også Sakse s. 78: Othinus os pileo, ne cultu proderetur, obnubens. jfr. Hǫttr.


Siðskeggr
  • 118. Siðskeggr, Grimn. 48 og ramser, stemmer med den almindelige skildring av gudens utseende. Se nærmere under Langbarðr.


Sigðir, Sigþér
  • 119. Sigðir, Sigþér, ramser, er samme navn som ght. Sigideo, Sigitheo. Antagelig er å utgå fra en sagnkonge hvis navn har kunnet brukes som Odensheite i kraft av leddet sig-: se § 5. Til formene jfr. Eggþér: Egðir, Hamþér; Hamðir.


Sigfaðír
  • 120. Sigfaðír, Vsp. 55, Lokas. 58, Sigfǫðr, Grimn. 48 og ramser, betegner Oden som kampgud.


Sig-Gautr
  • 121. Sig-Gautr; ramser, er en utvidelse av Gautr. Navnet gjenfinnes, som Sigegéat, i den mytiske del av ags. kongerekker.


Sigmundr
  • 122. Sigmundr, ramser, er den bekjente sagnhelt, Odens ætling og yndling, hvis død guden selv fremkalte. I Eiríksmál ber Oden Sigmund og Sinfjotle om å ta imot den falne konge i Valhall. Sigmund er et hyppig mannsnavn, som også gjenfinnes i ght. (Sigimund) og i ags. (Sigemund); i Beowulf tillegges dragekampen Sigmund.


Sigrhǫfundr
  • 123. Sigrhǫfundr, Sonat. 22, betyr egentlig seierdommer, d. v. s. den som skjenker seier, jfr. Hyndl. 3: gefr hann (Oden) sigr sumum.


Sigrunnr
  • 124. Sigrunnr, Húsdr. 9, forekommer dessuten to gange som kjenning for kriger. I siste tilfelle foreligger en sammensetning med trenavnet runnr. Da guderne ellers ikke betegnes ved slike omskrivninger — undtagen muligens i vagna runni, = Oden (se Arkiv f. nord. Fil. 39, 84), er — Odensnavnet kanskje a forstå som Sigr-Unnr, se Unnr og jfr. Sig-Gautr.


Sigtryggr
  • 125. Sigtryggr, ramser, er visstnok navnet på en sagnkonge — muligens den i Hyndl. 15 o. fl. st. nevnte — overført på Oden i kraft av begynnelsesleddet: se § 5 og jfr. Sigðir. Mannsnavnet er eiendommelig for de nordiske sprog.


Sigtýr
  • 126. Sigtýr, i kjenninger og (i prosa) SE. I, 230, egentl.: kampgud (hvad Oden blev som arvtager efter Ty); jfr. valtívar »æser«.


Sig-þrór
  • 127. Sig-þrór, ramser, er en utvidelse av Þrór, s. d. og jfr. Sig-Gautr.


Skilfingr
  • 128. Skilfingr, Grimn. 54 og ramser, er vel det oprindelige navn på Ynglingættens stamfar. Efter ham fikk disse konger sitt eldste navn Skilfingar (Beowulf Scilfingas). I poesi bruktes skilfingr også i betydningen »fyrste«. På lignende vis bar alle ynglingkonger æresnavnet Yngve (Fsk. s. 8. 10), likesom yngvi blev poetisk betegnelse for en fyrste. Efter þorst. s. bǿjarmagns (Fms. III, 183) kaltes alle konger på Glæsesvollene foruten med sine egne navn også for Gudmund. Forekomsten av Schilbunc i Nibelungenlied og i Biterolf (hvor han er bror av Nibelunc) skyldes vel sagnimport. Odensheite blev Skilving dels som navn på en kongeætts stamfar, dels ved etymologisk tilknytning til Hliðskjǫlf (Válaskjǫlf), jfr. Hliðskjalfar gramr, harri om Oden.


Skollvaldr
  • 129. Skollvaldr, ramser, hører til skollr »svig« (jfr. skolli »rev«). Likesom æserne i følge Vsp. 26 gjør sig skyldig i løgn og edsbrudd, således hører list og svig med til den store trolldomsmesters natur. Særlig er dette trekk fremtredende i Odens elskovsforhold, f. e. likeoverfor Gunnlod (Hávam. 102) og likeoverfor gifte kvinner (Hárb. 20): jfr. Glapsvidr; men også ellers i en rekke tilfelle, som i forholdet til Suttung (Hávam. 110), Lebard (Hárb. 20) og Bauge (jfr. Bǫlverkr). Oden farer með dul ok prettum, heter det Fms. V, 171 f.; selv når han skjenker seier, skjer det vélum, enn engu valdi, heter det i Flat. I, 388.


Sváfnir
  • 130. Sváfnir, Haraldskvæði 11, Grimn. 54 og ramser, er også ormenavn, og i dette tilfelle sikkert opfattet som »den som dysser i søvn, dreper« (jfr. sverdnavnet fjǫrsváfnir v. s. a. sǿfir). Denne forståelse kan også gjøres gjeldende for Oden, ikke som krigsgud (om hvem Ǫrvar-Odds s., Boer s. 137, uttaler: hann hafði sik sjaldan i mannhættu, en var hinn harðasti í tillǫgum), men enten som den der stakk Sigrdriv med søvntornen, eller som den der stiller sjøen (Hávam. 154: svæfik allan sæ). Formelt kan Sváfnir meget vel være dannet av vb. svæfa, som Draupnir av dreypa, Okólnir av kǿla (jfr. Ófnir); det kunde også være avledet av sváf, som i ramsene anføres som navn på spyd (egentl. svevisk våben, jfr. peita); det vilde da betegne: spydguden (jfr. de med geir- begynnende Odensheite). Efter all rimelighet er imidlertid Odensnavnet ikke å skille fra den Sváfnir som efter Helg. Hjǫrv. var Sváfa konungr og hersket i Sváfaland (Schwaben). Som den sagnhistoriske representant for sveverne kunde Svåvne, i likhet med Langbarðr o. fl., bli Odensheite: både svever og langobarder nevnes uttrykkelig som Odens-dyrkere. Eponymets usedvanlige form tyder på at der allerede ved dets dannelse har gjort sig gjeldende en tilknytning til vb. svæfa. Ormenavnet sváfnir må være overført fra Odensheitet i kraft av denne tilknytning (se § 6); om sverdnavnet fjǫrsváfnir se nr. 17 slutn.
    De gammelgermanske sprog har tallrike personnavn dannet av svevernavnet; således svarer Röstenens Swabaharjaʀ til gno. Sváfarr, ght. Suābheri, gsaks. Suāfhere, ags. Swǣfhere (v. Friesen, Röstenen i Bohuslän s. 12 f.). Av betydning for bedømmelsen av nordboenes forbindelse med sveverne (hvorom videre i art. Haptaguð) er Widsiths omtale av Engle and Swæfe, d. v. s. svever som var blitt igjen omkring Schwabstedt nord for Eidermunningen, da størsteparten av folket utvandret til Brandenburg og videre til Schwaben (jfr. Chambers, Widsith s. 194. 205}. I historisk tid var dog denne forbindelse brutt, og dermed også sammenhengen mellem svevernavnet og Odensheitet; tilbake blev da bare opfatningen av navnet som avledet av svæfa.


Sveigðir
  • 133. Sveigðir, i kjenningen Sveigðis salbrigðandi, Gut. sindre 51), kan ikke skilles fra ynglingkongen Sveigðir (Ytal 2), hvortil i prosaen variantene Svegðir, Svegþér; formen Sveigðir også i Harald hårfagres ættetavle (Fld. II, 12), hvor han sies å nedstamme fra Oden. Det karakteristiske for denne konge var en evig lengsel efter Oden, hvem han søkte overalt; til sist løp han inn i berget for å finne guden, men kom i stedet i Søkkmimes jettesal. At kongen er blitt opfattet som en inkarnasjon eller åbenbaringsform av Oden, viser Grimn. 50 hvor der tales om Odens ophold hos Søkkmime. Da Sveigðir ikke forekommer som mannsnavn i germansk, taler sannsynligheten for at ordet direkte er laget som mytisk navn, d. v. s. at sagnkongen like fra først av har været tenkt som en avspeiling av en gud. Denne kan i det svenske sagn muligens ha vært Frøy, men er ialfall i Norge blitt opfattet som Oden (jfr. Fjǫlnir, Þrór). Hvad ordets oprindelige betydning enn kan ha været2), må da navnet gjennem sin etymologi kunne forståes som uttrykk for en side av Odens væsen. Siste ledd er det samme som i Sigðir, Sigþér; første ledd er sveigr »bøielig gren«. Herefter kunde navnet nok betegne Oden som gud for hengning (jfr. galga valdr om Oden): galgen er jo oprindelig en bøielig gren; jfr. Vikarsagnet i Gautreks s. hvor Starkad efter Rosshårsgranes (Odens) anvisning sveigði ofan þann enn mjóva kvistinn hvori Vikar blev hengt (Fld. III, 34). Rimeligere er det dog å anta at sveig- er blitt forstått som en betegnelse for den reyrsþroti som Oden bar i hånden, og som i virkeligheten intet annet var enn spydet Gungne (egentlig »det gyngende«). En slik rørstengel gav Rosshårsgrane Starkad, og da han stakk Vikar med den, blev den til en geir og gjennemboret Vikar; efter Flat. II, 72 gir Oden kong Erik seiersæl en rørsprote som blir til gavlak da den slynges mot Styrbjørns hær; videre omtales Odens rørstengel i Ǫrvar-Odds. s. s. 125 og, under navnet laufsproti, i Nornag. þ. k. 53). Man tør også formode at Odens trylleten (jfr. art. Gǫndlir) er en åbenbarelsesform av Gungne (jfr. reyrteínn = reyrsproti).
    Om oksenavnet svigðir se § 6.
1) Egentl. »skjoldsvinger« (skjoldet blev svunget til avparering av hugg og stikk); brigða = bregða. Anderledes Noreen, Uppsalastudier 203, og Neckel, Walhall 101.
2) Noreen, Uppsalastudier 203 f., henfører sveig- til verbet sveigja og opfatter Sveigðir som betegnelse for den nedgående sol. Schöck forklarer navnet som »de krumhornedes herre«.
3) Et lignende våben må Mistilteinn ha været: i Romund Greipssøns saga, i ramser og hos Sakse betegnes herved et sverd.


Sviðurr / Sviðuðr
  • 134 — 135. Sviðurr, Grimn. og ramser, SE. I, 38 (her med varianten Sviðarr). 530, og Sviðuðr, ramser, finnes ikke som germansk mannsnavn. Heitet lar sig forklare av sviða »spyd« (jfr. § 10): mange Odensnavn betegner guden efter hans spyd (Gungne). imidlertid angir SE. I, 530 en helt annen betraktning: Svíþjóð var kallat af nafni Sviðurs; þat er ok heiti Ódins. Opfatningen av Svidur som eponym for sviarne har sikkert et historisk grunnlag. Navneformen Svidud stemmer med mid.lat. svei(h)idi »sviar« (jfr. også ty. Schwede). Efter dette Odensheite synes dannet okse-navnet sveiðurr, v. 1. sveiðuðr: se § 6.


Sviðrir
  • 136. Sviðrir, Grimn. 50 (Oden kaltes Sviðurr og Sviðrir hos Søkkmime), ramser, SE. I, 38, forklares av Hellquist, Arkiv f. nord. Eik VII, 24, som en videredannelse av Sviðurr; herimot taler dog bl. a. at de to heite i SE. opføres selvstendig med hvert sitt nummer1). Bugge, Gude- og Heltesagn s. 362, stiller navnet til ags. sweþrian »avta, legge sig (om storm, ild)«; Sviðrir altså »den som stiller storm og demper ild«; jfr. Hávam. 154, Yngl. s. k. 7 (þat kunni hann at gera með orðum einum at sløkkva eld ok kyrra sjá ok snúa vindum hverja leið er hann vildi). Ordstammen gjenfinnes i norske stedsnavn; således i gårdsnavnet Svære i Lier (gno. Sviðri n.) og i fjordnavnet Sværefjorden (gno. Sveðri, m.), begge med grunnbetydningen »lunt sted« (se Magnus Olsen i Arkiv XXII, 109 ff.). Sviðrir er følgelig motsetningsnavn til Viðrir. Björn Halldorsson opfører, uvisst fra hvilken kilde, et sviðrir »necromantes«.
1) Noreen, Uppsalastudier 205 f. henfører navnet til sviðra, -aði »brenne« (Lilja 77).


Svipall
  • 137. Svipall, Grimn. 47 og ramser, har visstnok samme betydning som adj. svipull: foranderlig, skiftende, siktende til Odens mange skikkelser; jfr. Sakse 263 om Oden: versiformi corporis habitu tegi. Derimot synes valkyrjenavnet Svipul (også kamp) å knytte sig til en nyanseret betydning av samme adjektiv: rask i sine bevegelser (så i nyisl., jfr. gno. svipr »hurtig bevegelse«).


Svipdagr blindi
  • 138. Svipdagr blindi var efter Yngl. s. konge i Tiundaland hvor Upsala ligger; han var far av Gautvid (jfr. Odensnavnet Gaut) og fosterfar til Ingjald illråde, hvis grumhet han forvoldte ved å gi ham et stekt ulvehjerte å spise. At denne sagnfigur har været tenkt som en Odensskikkelse, sees også av selve navnet: om blindi se art. Blindr, det fingerte Svipdagr hører ganske visst sammen med Swæfdæg i den mytiske del av den angelsaksiske kongerekke, fra Deira, hvor han er far til Sigegéat = gno. Sig-Gautr; jfr. SE. I, 26: Sigarr, faðir Svebdegg, er vér kǫllum Svipdag. Den partielle lydlikhet er som ved Ítrekr: ags. Itermon. Skjønt den svenske Svipdag betegnes som efterkommer av Oden, synes navnet allene (uten tilføielse av blindi) ikke å ha vært ansett for tilstrekkelig tydelig til å avgi et Odensheite. Tvertimot er den unge helt i Svipdagsmål, Solbjarts sønn og beiler til in sólbjarta brúdr Menglod, sikkert en åbenharingsform av Frøy, lysalvernes herre: Svipdag er her tydet som »den hvis utseende (svipr) er som dagen« (se Arkiv f. nord. Fik X, 33). Som Odensheite er navnet vel opfattet i overensstemmelse med Svipall. — Som Odenshelter i videre forstand (d. v. s. sekundære overførelser av Odensheite) er vel også å betrakte kong Hugleiks kjemper Svipdagr ok Geigaðr (se Geiguðr) og Rolv krakes berserker den enøiede Svipdagr ok Beigaðr (Hrólfs s. kraka k. 18 ff., SE. I, 394).


Svǫlnir
  • 139. Svǫlnir, hyppig, må høre sammen med adj. svalr: jfr. Svǫl som navn på en av de elver som flyter omkring gudernes boliger (Grimn. 27), og Oden og Friggs bolig Søkkvabekk hvor svalar unnir yfir glymja (Grimn. 7). Svǫlnir vilde være en regulær avledning av Svalinn (jfr. Rǫgnir: got. ragineis), som i Grimn. 38 er navn på solskjoldet (egentl. det svalende) og i ramser opføres som skjoldheite. Den parallelisme som foreligger mellem Odensnavnet Vakr og solhesten Árvakr, og mellem Odens vogn og solvognen (som begge nevnes sammen i Grimn. 31), samt endelig mellem Odens med trylleformler bemalte skjold (se Biflindi) og det med hugruner utstyrede solskjold (Sigrdrif. 15), legger den antagelse nær at Svalinn oprindeiig har været navn på Odens skjold. Muligens har Brage med hensigt valgt Odensnavnet Svǫlnir, når han i Ragnarsdrápa 12 kaller sitt med mytologiske scener prydede skjold for Svǫlnis salpenningr.



T

Tveggi
  • 140. Tveggi, fl. st., finnes som mannsnavn bare på en dansk runesten og utgår som sådant vel fra et tilnavn. Ordets betydning synes oprindeiig å ha været »den dobbelte« (jfr. mht. zweie »tohet«), d. v. s. hermafrodit, i likhet med urjetten Yme: Oden var jo av jetteslekt og opholdt sig, før himmel og jord blev skapt, hos rimtursene. Navnet svarer da til Tuisto, deus terra editus, som efter Tacitus blandt germanerne gjaldt for å være menneskenes stamfar, vesentlig samme ord som nht. dial. zwister »hermafrodit«. Denne oprindelige betydning har dog neppe været levende blandt nordboerne i historisk tid. Snarest har man vel tenkt på Odens dobbeltnatur som gud og som menneske, en dobbelthet som avspeiler sig i motsetningsnavnene Báleygr: Bileygr, Sannr: Svipall; jfr. hvorledes han efter Hávam. 138 ofrer sig til sig selv, og hvorledes han (smst. 143) som ås rister runer for æser, som menneskelig heksemester for mennesker. Jfr. Þriggi.


Tviblindi
  • 141. Tviblindi (»den dobbeltblinde«), ramser, betegner Oden som den der selv er blind (enøiet, svaksynt) og slår andre med blindhet: se Blindr og Herblindi.




U

Unnr, Uðr
  • 150. Unnr, Uðr (gen. -s), 3 st., går vel tilbake på et mannsnavn (germ. *Unþa-) jfr. ght. Und (i Undesburg), ags. Ūþa. Anvendt om Oden kan navnet være knyttet til unnr »bølge« (også navn på en av Æges døtre) og således — i likhet med Þundr og Olgr — ha betegnet Oden som gud for det oprørte hav. Mulig er det også å anta forbindelse med vb. unna »elske«: jfr. ástugr om Oden i Vsp. 17: navnet, betegner da guden i hans forhold til hans utvalgte (óskasynir). Jfr. Sigrunnr, — Sverdnavnet Unnr har i genitiv -ar (jfr. nr. 17 slutn.).



V

Váfuðr
  • 151. Váfuðr, ofte, hører til váfa (-fð-) »henge og dingle« og sikter til Odens henging i galgen (jfr. Hávam. 157: ef ek sé á tré uppi  ǀ  váfa virgilná)1) Jfr. Geiguðr. — Efter Alvissm. 20 er váfuðr også gudernes navn på vinden, egentl. »den viftende«; jfr. geiguðr som variant til gneggjuðr »vind« i ramsene.
1) Brage 2,2: (þars lofðar lita) lung Váfaðar gungnis opfatter jeg som krigerens (egentl. spyd-Odens) skib, ikke med Skjald, I, 4 som »gungnerysterens (Odens) hest«. Lex. poet. tyder Váfuðr som »den omflakkende«.


Vakr
  • 152. Vakr (»den årvåkne«), ramser, er også mannsnavn (= ags. Wacer, ght. Wachar) og navn på hest, efter en ramse (Morginn reið Vakri) morgenrødens hest, likesom Árvakr er en av solhestene: jfr. isl. vakr »hurtig (om hest)«, som subst, »passgjenger«. Som Odensnavn betegner Vakr guden som den hvis ånd aldri sov (jfr. Yngl. s. k. 7).


Valfǫðr
  • 153. Valfǫðr, Vsp. 1, Grimn. 48 og ramser, forklares i Gylfag. k. 20 således: hann heitir ok Valfǫðr, þvi at hans óskasynir eru allir þeir, er i val falla.


Val-Gautr
  • 154. Val-Gautr, Refr 2, 3, ramser: se Gautr og jfr. Sig-Gautr. Fra Odensnavnet er hentet Valgautr som navn på en hedensk jarl i Vestergötland som blev kristnet av Olav den hellige og døde umiddelbart efter dåben (Flat. II, 142. 145 f.).


Valkjósandi
  • 156. Valkjósandi finnes bare hos Kormak og er vel laget av ham. I Grimn. 8 heter det: en þar Hroptr kýss  ǀ  hverjan dag  ǀ  vápndauða vera (= val, likene på valplassen); i næste strofe sies om Frøya at hun kýss halfan val. På lignende vis sier Kveldulv: Þundr kaus þremja skyndi, d. e. bestemte at han skulde dø og komme til Valhall, jfr. SE. II, 120: þær (valkyrjur) kjósa feigð á menn; Ytal 7 sies Hel å kjósa konungmann.
    Allerede en analyse av forbindelsen kjósa val (sammenlignet med kjósa mann) viser at betydningen »bestemme hvem der skal falle i kampen« ikke kan være den oprindelige. Det samme gjelder for bruken i Vafþr. 40, hvor det heter om einherjerne: val þeir kjósa, d. v. s. de slår hverandre ihjel. Tidligst foreligger formlen i det urgermanske navn valkyrje (ags. wælcyrige »furie«, senere »heks«). Oprindeiig synes valkyrjene å ha vært tenkt i fugleskikkelse (jfr. Neckel, Walhall 79. 81), likesom ravnen av skalde kalles for valkyrjenes fugl (smst. 130). Det beslektede ags. wælcéasiga »ravn« henviser direkte til den oprindelige betydning av verbet kjósa, nemlig »smake på, nyte, finne behag i«, en betydning som ennu foreligger i ght. kiosan (med avledningen nht. kosten = lat. gustare). Navnet valkyrje betegner herefter en vampyr eller bloddrikkende dæmon, en personifikasjon av valens likfugle. jfr. jǫtunn (: eta), oprindeiig liketende dæmon, en personifikasjon av forråtnelsen. Jfr. Valþǫgnir.


Valtamr
  • 157. Valtamr opgir Oden i Vegt. 6 som sin fars navn, mens det i virkeligheten er hans eget. Egentl. »den som er vant til valen«: Oden kårer valen.


Valtýr
  • 158. Valtýr, Háleyg. 15, forekommer ellers bare i flertall (valtivar) om æserne som kampguder.


Valþǫgnir
  • 159. Valþǫgnir, Viga-GIum 8, er avledet av valkyrjenavnet Valþǫgn (se § 7), jfr. valkyrjenavnet Þǫgn og herþǫgn »kamp«. Disse ord kan ikke høre til þǫgn »taushet«, men forutsetter et av dette fortrengt homonym. Germ. grunnform *þagīni er abstraktdannelse til et vb. *þagjan (i avlyds-forhold til gno. þiggja). som foreligger i ags. (of)þecgan »fortære, tilintetgjøre« (egentl. ta, gripe). Betydningen av þǫgn bli således »fortærelse, tilintetgjørelse«, og valkyrjenavnet Valþǫgn blir ensartet med selve ordet »valkyrje« (se Valkjósandi).


Vegtamr
  • 160. Vegtamr, Vegt., egentlig: den reisevante; jfr, Gangráðr. Navnet passer godt på den til Hel dragende Oden, som kaller sig selv således.


Veratýr
  • 161. Veratýr (»menneskenes gud«), Grimn. 3 og ramser, er måskje dannet efter mønster av Gautatýr og Hroptatýr; jfr. skatna vinr om Oden i Háleyg. 3. I Torskulten var Tor vinr verliða, Hým. 11.


Við(h)rímnir
  • 162. Við(h)rímnir, ramser, er vel en sideform til andhrimnir »ørn«: við = and »imot«, hrímnir til hreimr »skrik« (beslektet med hrína). Denne betydning av hrímnir foreligger også i ordets anvendelse om galt og høk, mens betydningen jette og ild (likesom Andhrímnir om Valhalls kokk) hører til hrím »sot«, jfr. Ǫrn.


Viðurr
  • 163. Viðurr, hyppig, sies i Grimn. 49 å være Odens navn som kampgud (Viðurr at vigum), hvilket tyder på at ordet er satt i forbindelse med vb. viða »gjøre det av med, ombringe«. Oprindelig var vel Viðurr eponym for en gren av Gøterne, de i Beowulf omtalte Weder-Géatas eller Wederas (hvortil stedsnavnet Wedermearc), hvis navn ennu lever på Bohusläns kyst i Väderöar og Väderfjord. jfr. Gautr. Til vokalforholdet er å jevnføre det gsv. stedsnavn Wœdhersleef, Widherslöff, av personnavnet Vædher, Vidher (se Hellquist, Etym. Ordb. 1106), jfr. Viður på Karlevistenen. — I Brages kjenning Viðurs skip »diktning« synes Viðurr å måtte være dvergenavn (jfr. Reginn).


Viðrir
  • 164. Viðrir, hyppig i poesi, i prosa SE. I, 38, forklares i Fms. X, 171 (Flat. I, 564): því er hann (Oden) kallaðr Viðrir, at þeir sǫgðu hann veðrum ráða1); jfr. Hávam. 154: vind ek kyrri  ǀ  vági á  ǀ  ok svæfik allan sæ (likedan Yngl. s. k. 7); Vǫls. s. k. 17; Ǫrvar-Odds s. k. 2; o. fl. st. Det var ved trolldom at Oden besverget været, lik andre heksemestre, særlig lapperne. Ellers var Njord og Frøy guder for vind og vær.
1) Hellquist, Arkiv VII, 24 anser Viðrir for å være avledet av Viðurr.


Vingnir
  • 165. Vingnir, ramser, skyldes utvilsomt en feilaktig lesemåte i Vafþr. 53, hvor det heter at Fenresulven sluker Oden, men Vidar kløver ulvens gap vingnis vígi at (Cod. R), vitnis vígi at (Cod. A), det siste riktig. Vingnir er navn på Tor (Vafþr. 51: Vingnis at vígþroti), på jette og på okse.



Y

Yggr / Yggjungr
  • 166 — 167. Yggr, hyppig, Yggjungr (egentl. Yggs sønn eller ætling, jfr. Vǫlsungr = ags. Wæls), Forspjallsljóð 18, Yggjungr ása (jfr. Hroptr rǫgna, Ása-Þórr), Vsp. 28, svarer til Sakses Uggerus vates (s. 158: vir aetatis incognitae et supra humanum terminum prolixae). Navnet er egentlig epiteton til Oden (yggr = skrekkelig, fryktelig), men treder i ramsenes opregning av æserne i stedet for hans egentlige navn (jfr. også Yggdrasill). Efter Yngl. s. k. 6 slår Oden sine uvenner med rædsel og synes dem fryktelig; Sakse 66 kaller ham horrendus Friggae maritus. jfr. motsetningsnavnet Þekkr.


Ýrungr
  • 168. Ýrungr (uriktig v. l. Yjungr), ramser, er vel en sekundær form for * Ýringr. Ordet har antagelig været satt i forbindelse med et verbum svarende til nyno. yra »ophisse« (jfr. Ófnir), men er egentlig et fremmed navn, jfr. mannsnavnet ght. Īring, ags. Iuring. Til grunn for Odensheitet ligger en sydgermansk sagnhelt Iring som omtales av Widukind. Denne Iring var thüringerkongen Irminfrids kløktige og falske rådgiver som svek sin herre og blev så berømt at melkeveien fikk navn efter ham: jfr. ght. īinges strāza »melkeveien«, ags. īringes weg, via secta. lring omtales også i þiðr. s.; efter kap. 387 blev han felt av Hogne ved en vei som efter ham fikk navnet Írungs vegr. Formelt nærmere enn til lring slutter Ýrungr sig til den ags. sideform I(u)waringes weg, e. ty. Euringsstraβ.



Þ

þekkr
  • 142. þekkr, Grimn. 46 og ramser, er motsetningsnavn til Yggr, s. d. jfr. Yngl. s. k. 6: »Oden var herlig av utseende og når han satt blandt sine venner, frydet de sig; men når han var i hæren syntes han sine fiender forferdelig.« Ordet er i nordisk ikke mannsnavn, derimot i ght. (Thancho, latiniseret Tancius). Ellers finnes det som navn for dverg (og skib).


þrasarr
  • 143. þrasarr, ramser, gjenfinnes utenfor nordisk i mannsnavnet ght. (lat.) Trasarius, Trasarus (vestfrankisk for Th-). Gno. har mannsnavnet Þrasi = ght. Thraso; likeså Þrasir som navn på jette og dverg. Navnene hører til vb. þrasa »fnyse, rase« (forekommer bare en gang, brukt om Tor), hvortil i avlydsforhold ght. drāsōn »fnyse«; jfr. got. þrasabalþei »stridslyst«. Til forklaring av dette Odensheite kunde man fristes til å henvise til forholdet mellem navnet Oden og adj. óðr »rasende«. Imidlertid kunde Oden nok berøve folk forstanden eller fylle dem med raseri (berserkene betegnes som hans menn), men selv raste han ikke. De mytiske navn Livtrase og Mogtrase samt kjenningen ǫrþrasir Hrímnis drósar (= jotun) tyder på at Þrasarr nærmest har siktet til Odens heftige elskovsbrynde (jfr. Glapsviðr). Allikevel synes navnet bedre å passe på fruktbarhetens gud Frøy (jfr. Skirn. 42), og er måskje — som flere andre Odensheite — overført fra ham.


þriði
  • 144. þriði, hyppig i poesi, SE. I, 36 (hvor han sitter i det øverste høisæte, over Hár og Jafnhár), opfattedes som den tredje person i den hedenske treenighet. Dette uttales likefrem i Flat. I, 564 hvor det heter at Oden av hedningene kaltes Tride fordi de var blitt bekjent med at den som er best er en av tre, og hadde hørt om treenigheten og forvansket den. Imidlertid er triaden Hár, Jafnhár, Þriði visstnok et sent kunstprodukt, hvor Jafnhár (som bare omtales i Grimnismåls navnekatalog og av Snorre) er skapt til forklaring av Þriði. Eldre er treheten Odin, Vile og Ve, representerende tre gudebrødre (i likhet med Zevs, Poseidon og Pluton), men i denne hører Tride ikke hjemme. Grimm, Deutsche Mythol. I.4, 134 note 3, og Finn Magnusen, Eddalæren III, 908 f., sammenstiller Tride med Zevs's tilnavn Τρίτος og forklarer ordet som den tredje i slektsrekken Búri, Burr, Óðinn, likesom Zevs er den tredje i rekken Uranos, Kronos, Zevs. Skjønt antagelsen av tilnavnet Τρίτος bare bygger på betegnelsen av Athene som Τρίτογένεια, hvilket navn av andre forklares på forskjellig vis, kan den angivne tydning av Tride, også uten støtte av den nevnte analogi, meget vel være mulig, ja rimelig. Jfr. Þriggi.


þriggi
  • 145. þriggi forekommer bare i Sonat. 2: þagnafundr (i håndskriftet: fagnafundr) Þriggja niðja = diktning, egentl. æsernes tyvekost: Þagnafundr »taus erhvervelse« (jfr. fundr Þundar om skaldedrikken) er en treffende omskrivning for tyveri (som jo helst forties). Man har villet rette kjenningen til fagnafundr Friggjar niðja, men en forvanskning av Friggjar til (det ellers ikke forekommende) Þriggja synes lite rimelig; dessuten vilde en betegnelse av æserne som Friggs ættlinger være usedvanlig, likesom fagnafundr ellers betyr »gledelig møte«. Þriggi betyr egentl. »den tredobbelte« (jfr. mht. drīe »trehet, tretall«) og betegner således oprindelig den hedenske treenighet.


þrór
  • 146. þrór, oftere, tidligst i Ytal 35 (niðkvisl Þrós om ynglingættens norske gren), hvor navnet sikkert fra først av har betegnet slektens oprindelige stamfar Frøy (Yngve)1). Navnet er identisk med þrór »galt« (beslektet med þróndr »galt«), som ligger til grunn, jfr. det omvendte forhold ved Vaningi »Frøy, galt«: galten var helliget Frøy. Som navn på fruktbarhetens gud opfattedes Tro efter ordets grunnbetydning som »den trivelige«: jfr. þróask »tilta i omfang eller størrelse, vokse, modnes, trives«2); jfr. Frøys epitet þroskr i Skírn. 38. Efter at Oden i Norge var blitt ynglingkongenes stamfar, blev navnet Tro overført på ham (jfr. Fjǫlnir), hvilket bare kunde skje i tilknytning til navnets etymologi. Denne tilknytning lå i myten om Odens hengning i galgen. Efter at prøven var bestått, sier guden (Hávam. 141) med et fra plantene hentet billede: þa nam ek frævast  ǀ  ok froðr3) vesa  ǀ  ok vaxa ok vel hafast. jfr. Gapþrosnir og motsetningsnavnet Þunnr.
    Efter Grimn. 49 het Oden Tro þingum at. Ellers optreder Oden ikke som tingets beskytter (i likhet med Mars Thincsus), og heller ikke hans rolle som leder av gudetinget under Yggdrasel frembyr nogen nærliggende forbindelse med spesialnavnet Tro. Men Þror þingum at kan også bety: jeg kaltes »den trivelige« på mine elskovsmøter (om denne betydning av þing se Lex. poet.), jfr. Glapsviðr. Rimeligvis er også denne anvendelse av navnet hentet fra Frøy, jfr. Skírn. 38: nær þú á þingi  ǀ  munt enum þroska  ǀ  nenna Njarðar syni.
    Þrór er også navn på en dverg og et sverd. - En sammensetning er Sig-Þrór.
1) Jfr. Jungner, Fornvännen 1919, s. 82 f.
2) Dette etymologiske forhold har været medbestemmende ved uttrykksmåten i Ytal 35: ok niðkvisl i i Nóregi \ Þróttar Þrós | of þroask hafði.
3) Fróðr synes i denne forbindelse å være et gammelt ord for ,,frodig, jfr. den danske vegetasjonsguddom Frode og fróðr om Frøy, Skirn. 1. 2.


þróttr
  • 147. þróttr, hyppig, stemmer i form med abstraktet þróttr »utholdenhet, kraft, åndelig som fysisk«, men går vel tilbake på et mannsnavn hørende til et beslektet adjektiv (svarende til ags. þroht); jfr. mannsnavnet Þrótti i Þrótlaland, gsv, Throtte. Navnet hentyder til Odens mange iþróttir (åndelige og legemlige ferdigheter) hvorom berettes i Yngl. s. k. 8 (»Frá iþróttum Óðins«). — Qvigstads antagelse (Nord. Lehnwörter im Lappischen s. 277) at det lapp. gudenavn Ruöhtta skyldes lån fra gno. Þróttr, synes mindre rimelig på grunn av det lappiske navns øvrige former.


Þundr
  • 148. Þundr, hyppig, betegnes som et meget gammelt navn: svá Þundr um reist  ǀ  fyr þjóða, rǫk (for folkenes ophav), Hávam. 145; Óðinn ek nú heiti,  ǀ  Yggr ek áðan het,  ǀ  hétumk Þundr fyrir þat, Grimn. 54. Navnet hører til det germ. vb. þindan »svulme«1) og betegner Oden som gud for den oprørte sjø; jfr. Olgr (og Unnr). — Valhallelven Þund (Grimn. 21: þýtr Þund) er vel benevnt efter Odensnavnet, jfr. Fimbulþul Men ellers har Þund været et hyppig elvenavn i Norge, jfr. de forskjellige Tunsjøer (hvorav den i Namdalen har gitt navn til lappernes sjøgud »Tonsie gud«, se Lid, Norske Slakteskikkar, I, s. 188 f.). — Uklare er det sene Þundarr, Vigl. 18, og det opdiktede trælenavn Þundarbenda i Víga-Glúms s. (Björn Haldorsson opfører et Þundr »bue«).
1) Bugges utledning fra lat. dominus (Gude- og Heltesagn 355 ff.) kan ikke komme i betraktning.


Þunnr, þuðr
  • 149. Þunnr, þuðr, 3 st., kan ikke sikte til smal eller mager kropsvekst (dette heter mjór, magr), men må betegne den ved askese fremkalte mangel på fylde: jfr. hann vakir ok fastar ok þynnir líkamann með allsháttar þrøngving, Heilag. II, 644. Ordet er motsetningsnavn til Þrór (s. d.) og sikter til Odens pinsler og faste i de ni dage han hang i galgen (jfr. Hávam. 139: við hleifi mik sœldu  ǀ  ne við hornigi), — innvielsen til hans kall som trolldomsgud (oversjaman).



Ö

Ǫrn
  • 169. Ǫrn er Odensnavn i Grettes s. str. 38, ifall í Viðris firði = i Arnarvatni (tvilsomt), jfr. Viðhrímnir og Arnhǫfði samt omskrivningene arnar leirr, ens gamla ara leirr, sævar hrægamms leirr for dårlig poesi (henspillende på fortellingen om hvorledes Oden i ørneham bragte den stjålne dikterdrikk til æserne). Nærmere § 6.



Forkortelser

adj.: adjektiv
ags.: angelsaksisk
Akv.:
Arkiv f. nord. Fil.: Arkiv for nordisk filologi.
Bárðar s.: Bárðar saga Snæfellsáss
Cod. Reg.: Codex Regius
Dropl. s.: Droplaugarsona saga
engl.: engelsk
Eyrb.: Eyrbyggja saga
FJ.: Finnur Jónsson
Flat.: Flateyjarbók
Fld.:
Fljótsd.: Fljótsdæla saga
Fms.: Fornmanna saga
Fsk.: Fagrskinna
g.irsk: gammelirsk
Gautreks s.: Gautreks saga
gda.: gammeldansk
ght.: gammelt højtysk, oldhøjtysk
gno. : gammelnordisk, norrønt
got.: gotisk
gre.: gresk
Grimm, D. Mythol.: Grimms Deutche Mythologie
Grímn.: Grímnismál
Gróg.: Grógaldr
gsaks.: gammelsaksisk
Gylfag.: Gylfaginning
Háleyg.: Háleygjatal
Hárb.: Hárbarðsljóð
Harðar s.: Harðar saga Grímkelssonar
Haustl.: Haustlöng
Hávam.: Hávamál
Helg. Hjǫrv.: Helgakviða Hjörvarðssonar
Helg. Hund.: Helgakviða Hundingsbana
Herrauðs s.: Herrauðs saga ok Bósa
Herv. s.: Hervarar saga ok Heiðreks
Hǫfuðl.: Höfuðlausn (- Egill Skallagrímsson)
Hrólfs s. kraka: Hrólfs saga kraka ok kappa hans
hss.: håndskrifter
Húsdr.: Húsdrápa
Hým.: Hymiskviða
Hyndl.: Hyndluljóð
idg.:
isl.: islandsk
k.: kapitel
lapp.: lappisk
lat.: latin
Lex. poet.: Lexicon Poeticum
Lokas.: Lokasenna
Lp. :
Málsháttakv: Málsháttakvæði
Njáls s.: Njáls saga
nyisl.: nyislandsk
Ǫrv.-Odds s.: Örvar-Odds saga
Reg.mál: Reginsmál
SE.: Snorres Edda
Sig. hin sk.: Sigurðarkviða in skamma
Sigrdrif.: Sigrdrífumál
Skjald.:
Sonat.: Sonatorrek
Sturl.: Sturlunga Saga
þórsdr. : Þórsdrápa - (Eilifr Guðrúnarson)
ty.: tysk
Vafþr.: Vafþrúðnismál
vb.: verbum
Vegt.: Vegtamskviða
Vǫls. s.: Völsunga saga
Vsp.: Völuspá
Yngl. s.: Ynglinga saga
Ytal.: Ynglingatal