Om kong Torre og torreblot før og nå

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Har du husket å støtte opp om ditt favoritt kulturprosjekt? → Bli en Heimskringla-venn og gi et bidrag til Heimskringla.no.

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Om kong Torre og torreblot før og nå

Av Jon Julius Sandal

© 2001


"Svo er sagt að í fyrndinni var kallað Jötunheimar norður í Finnmörk, en Ýmisland fyrir sunnan millum og Hálogalands; þar byggðu þá risar víða, en sumir voru hálfrisar. Var þá mikið sambland þjóðanna því að risar fengu kvenna af Ýmislandi."
   (Heiðreks saga)

Med utgangspunkt i det norrøne midtvinterblotet ønsker jeg å gjøre oppmerksom på nordmennenes multietniske opprinnelse. Et forenklet syn om at vår kultur nærmest utelukkende er germansk, og som ofte kommer til uttrykk i populærvitenskapelig litteratur, holder ikke i forhold til de kilder vi har. Vi er likeså mye i slekt med naturkreftene; vinden, snøen og havet, så vel som med jotner og guder, samiske og finsk-ugriske folkeslag. Dette bekreftes i den vestnordiske fyrsteslektenes eldste historie; historien om urjotnen Fornjot og hans etterkommeres innvandring til Norge. Dette kommer også til uttrykk i de forskjellige seder og skikker knyttet til feiringen av midtvinter; mest av alt i feiringen av det islandske þorrablót.


Fornjot den gamle og kong Torre

De eldste skriftlige kilder om kong Torre av Finland og Kvenland, og begrepet þorrablót, finner vi i de sagnhistoriske fortellingene Fundinn Noregr og Hversu Noregr byggðist. Den første som innledning til Orkneyinga saga, den andre som innledning til den store Olafs saga Tryggvasonar. Begge bevart i Flateyjarbók. Myten om Fornjot og hans ætt er så vel et sidestykke til Yngling- og Skjøldungesagaen, og forteller om de eldste sagnhistoriske ledd i den vestnordiske fyrsteslektenes eldste historie, og dermed noe om nordmennenes opprinnelse.
   Fornjot var en konge lengst mot nord, øst for Gandvik, det vi i dag kaller for Kvitsjøen. Det var ved verdens ende og de som bodde der var ganske sikkert samer. For nærmere kjennskap til historiens innhold og slektsrekken, viser jeg til de sagnhistoriske fortellingene. Slektsrekken er ikke nevnt i andre kilder.
   I Snorres Skaldskapsmål sies det at en kenning for vinden er å kalle den for Fornjots sønn, og Æges bror og ildens bror (Loge; se kenning i Ynglinga saga; Fornjots sønn, den glofarne. Rimeligvis er det samme Loge som opptrer i historien om Tors ferd til Utgards-Loke), osv. Æge (Hlér) Fornjots sønn er identisk med jotnen Æge. P.A. Munch viser også til Fornjot som mulig identisk med urjotnen Yme. Dette kan ikke bekreftes her, - men jfr. Heiðreks saga, blir de nordlige landområder, dvs, de samisk- og finskkulturelle landeområder, og som refereres til i skildringene om Fornjot og hans ættmenn, nevnt for Jotunheimar og Ymesland. Av andre eldre slektsledd fortelles det om kong Snø den gamle av Finland og hans datter Driva i Ynglinga sagaen. Torre og Goe er navn som går igjen i rim og vers, i gammel så vel som i nyere folkediktning.
   Gro Steinsland sier at; "Historien om Fornjot og hans slekt er en myte som vil gi en forklaring på det norske folks opprinnelse, og den viser hvordan vikingtiden selv oppfattet det nordiske. Myten knytter ikke - slik det var vanlig i middelalderen - folkeslagenes historie sammen med Bibelens beretninger om slektene fra Adam og Eva. I kontrast til Sydens fruktbarhet og varme tar den tvert imot sitt utgangspunkt i det ytterste nord. Fornjot og hans slekt trer ut av den nordiske vinteren, og myten gjør snøen og frosten og stormen til Nordens symboler. Med skiløp og seilkunst, spesielle nordiske ferdigheter, ble Skandinavia utforsket og vikingenes verden avgrenset." (Steinsland, 1994)


Om jotner og samer

At våre forfedre har reknet sin slekt tilbake til jotnene skal ikke forundre noen, og i sagaene leser vi ofte om personer som sies å være i slekt med både kjemper og riser. Det er heller ingen tvil om, særlig i de nordligste fylker, at nordmenn ofte blandet blod med samer. Flere personer fra sagaene bærer tilnavn som hálftröll, hálfrisi og hálfbergrisi, osv. Ikke bare er Fornjot og hans slekt en samisk eller finsk kongeætt, deres navn brukes også som jotunheiti i den norrøne skaldediktningen. Et annet jotunheiti er f.eks. Gusir, også navn på en samisk konge. I den norrøne litteraturen forveksles samene ikke bare med troll og jotner, men også med andre mytiske vesen som dverger og alver. I innledningen til Volundkvadet blir det sagt at Volund smed er sønn av finnekongen, mens han i selve kvadet kalles for vísi álfa, d.e. alvenes konge. Alt i alt brukes norrøne jotunheiti og betegnelsen finnr (en fellesbetegnelse for samer, finner, kvener osv.), om hverandre. For nærmere forklaring om forholdet; same/finnr = rise/jotne/dverg etc., viser jeg til Hermann Pálssons bok Úr Landnorðri, om samisk påvirkning i islandsk kultur, og hvor disse forholdene blir tatt grundig for seg.


Minner om Nord-Europas urbefolkning?

En del forskere tror i dag at det var de ugrisk språklige folkegruppene som var Nord-Europas urbefolkning, og at de var her lenge før de indoeuropeiske språkene festet seg. Det menes at disse folkegruppene har vært i Europa i minst 15.000 år, og høgst sannsynlig mye lenger. I alt kanskje mellom 20-40.000 år. Dvs. at samene er å betrakte som Norges opprinnelige urbefolkning, som ved slutten av istiden, for mer enn 10.000 år siden skilte seg fra de andre folkegruppene i det de raskt trakk seg lenger nordover langs norskekysten, i det klimaet ble varmere og kyststripen isfri. På grunn av mange tusen års isolasjon borte fra sine stammefrender på den andre siden av isen, vil en forklare de genetiske skillene mellom f.eks. samer og finner, da finnene i likhet med andre Europeere tilhører den store Europeiske arvemassen. Altså er det ingenting som tyder på at den ene folkegruppen har innvandret til Norden etter den andre, men at de kom fra hver sin side av isen. Det er heller ingenting som tyder på at vi har et kontinuitetsbrudd i de områder som tradisjonelt er blitt bebodd av de samisk og finsk-ugriske folkegruppene. Alt tyder på at de samme gruppene har vært i området hele tiden, og at det vi ser i steinalderkulturene er egentlig begynnelsen på noe førsamisk, det som senere blir kalt for skridfinner, finner, lapper og samer. Når vi så snakker om nordmenn og svensker, så snakker vi om noe som knapt har oppstått før under vikingtiden. Det er tydelig at vi har hatt to ulike kulturer i Skandinavia i den siste del av yngre steinalder, også kalt bondesteinalder, men det er først i bronsealderen at det tegner seg en tydelig kulturgrense mellom de to kulturene. I denne tiden synes de to kulturene å ha levd side om side langt sørover den skandinaviske halvøyen. Men det er klart at begreper som nordmenn og samer ikke kan brukes om mennesker som levde så tidlig i førhistorisk tid. Jeg velger å gjøre det allikevel for å lettere kunne skille mellom de folkeslag som før i tiden bebodde store deler av Skandinavia.
   Det er grunn til å tro folkene som i følge Flateyjarbók tok seg over Finnmark, fra Gandvik, var samer eller tilhørte et annet finsk-ugrisk folkeslag. Det er også grunn til å tro at de folkene som fra før bebygget Norge, de som ble overfalt, og de som blandet blod med Nor og Gor, også helt eller delvis har vært samer. Det er heller ikke urimelig å tenke seg at myten om Fornjot og hans ættmenn i likhet med andre beretninger om mektige, kloke og trollkyndige jotner, er et konkret minne om det som en gang var Nordens urbefolkning. Dette er de samme jotner som fordum oppfostret volven, og lærte henne spådomskunsten og andre trolldomskunster, og som hun selv erindrer:

Jeg mins jotner
urtidsbårne,
fjernt i fortid
fostret de meg;

Det er riktig å påpeke at Odin fikk sinn sønn Tor med Jord, men hun er av jotneætt. Ifølge Ynglinga saga fikk han også jotundatteren Skade, og som Håkon Ladejarl og andre stormenn i Hålogaland førte sin slekt tilbake til.
   Her vil jeg også føye til at ordet Gói, góimánaðr (Goe, gjømåned), er gammelt fra urnordisk og finnes i alle nordiske språk, også i samisk, guovva-manno. Dette for å presisere at det i ualminnelige tider har vært kulturell kontakt og utveksling folkeslagene imellom. Jeg vil også gjøre oppmerksom på kapitlet Er sólu var ofrat (s. 117-132), i Blót í norrænum sið, om sammenligningen av soldyrkelse i samisk, norsk og islandsk folketro, og norrøn soldyrkelse (JHA 1997).


Forløp til avklaring, om midtvinter og tidsfesting av torremåned før og nå.

Midtvinter har fått sitt navn fordi dagen faller midt mellom vinternettene 14. oktober og sommermål 14. april. "Da ruller Vinteren over Ryg, og da vender Bøkern og Biørn seg om paa den andre Side at ligge", het det i Seljord-tradisjon fra 1786 (Hans Jacob Wille, 1786). Dette er fra gammelt av en folkelig dag som aldri har hatt noen sammenheng med kirketradisjonen, men som går langt tilbake til førkristen tid. Ifølge Snorre begynte den hedenske julefeiringen hökunótt, det er midtvintersnatt. Dette er i tidsrommet rundt 12. januar. Dette er ifølge gammel kalendertradisjon også den første dag i torremåned, den fjerde måneden i vinterhalvåret. Månedsnavnet torre (norr. þorri) er kjent fra det vestnorrøne kulturområdet, Norge, Island, Færøyene og de vestlige deler av Sverige.
   Den gamle islandske/vestnorrøne kalenderen, som delvis brukes som et utgangspunkt i denne artikkelen, kan være mulig kilde til misforståelser. Mens kirken i middelalderen etablerte en geistlig kalender, den julianske kalender, fortsatte de islandske bøndene uforanderlig å bruke den gamle kalenderen. Det er ikke før mot slutten av 1700-tallet at allmuen begynner å bruke de latinske månedsnavn, og som senere til denne dag, er blitt brukt parallelt med den gregorianske kalender. Gradvis etter innføringen av kristendommen, rundt år 1000, ble den gamle kalenderen tilpasset den julianske kalenderen, men denne overgangen har ikke vært fullferdig før ca. år 1200. Det poengteres også ulikheter i norsk og islandsk kalendertradisjon. Dette både på grunn av klimatiske forhold, samt forskyvninger i den julianske kalenderen, men også i den gamle norrøne kalenderen. F.eks. begynner første sommerdag alltid 14. april i Norge (før rundt 25. april, grunnet overgangen til den gregorianske kalenderen), mens på Island starter sommerens første dag, tirsdag mellom 19. og 25. april og første vinterdag i sommerens 26. uke, på lørdag mellom 21.-27. oktober. I moderne islandsk kalendertradisjon begynner torremåned alltid på en fredag mellom 19. og 25. januar, og markerer den islandske midtvinter. Eldste skriftlige kilder for torre som månedsnavn finner vi i Grágás og i Snorres Edda.
   For å ikke gjøre saken mer komplisert en nødvendig tar vi derfor utgangspunkt i en fiksert norsk nåtidstradisjon, der midtvinter og begynnelsen av torremåned regnes å være rundt 12. januar. Meteorologiske målinger har vist at midtvinter 12. januar og midtsommer 14. juli er naturlig ut fra temperaturen i Norden. Det menes også å være klart at året fra gammelt av var delt i fire like store deler, der midtvinter og midtsommer delte vinterhalvåret og sommerhalvåret i to like store deler.
   Det understrekes likevel at det forekommer noe ulike, ofte lokale variasjoner i den folkelige tidsregning. Den gamle norrøne kalenderen var en månekalender, og i eldre folkelig tradisjon sies det at torremåned begynner i det fjerde måneskifte etter vinternatt (14. oktober). Om den gamle norsk-norrøne kalenderen har fulgt ukedagene på samme måte som i moderne islandsk tradisjon er ikke godt å gi svar på, men dette kan da heller ikke utelukkes. Det som er mer sannsynlig er at måneden, jfr. nyere norsk folketradisjon, har fulgt f.eks. nymånen. Men i denne tradisjon begynner torren første nymåne etter trettende dag jul.


Midtvinter og vintersolverv

Før vi går videre bør en være oppmerksom på å ikke uten videre forveksle den senere tids julefeiring rundt vintersolverv med den gamle midtvinter, og som også markerte begynnelsen på den gamle norrøne julefeiringen. Det finnes få holdepunkt om at vintersolverv i det førkristne Norden har vært en allmenngyldig festdag i likhet med de søreuropeisk-romerske tradisjoner. Dette kan likevel ikke utelukkes. Det vi vet er at julen ble etter innføringen av kristendommen i Norden en fest til minne om Kristi fødsel. Da Jesu fødselsdag er ukjent, ble denne minnefesten, kristmesse, feiret til forskjellige tider, bl.a. rundt 6. januar. Først omkring midten av 300-tallet ble 25. desember den vanlige festdag i Roma for Jesu fødsel, og overtok da en eldre festdag for den romerske solguden, Sol Invictus. Ifølge Snorre er det Håkon den gode som "gjorde det til lov at julen skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte". Før hadde juleholdet tatt til hoggenatten, det var midtvintersnatt, og så holdt de tre netters jul.
   Nordens midtvinter markerer heretter siste dag jul (20. dag jul, 13. januar). Denne dagen i likhet med trettendedagen kalles også i folkelig tradisjon for gamle juledag. I Sogn og Fjordene omtales midtvinter 12. januar for å være gamle nyårsdag. Det har med at før, i de kristne tradisjoner, markerte julen også overgangen til et nytt år.


Hedenske tradisjoner i desember- og januarmåned

Det er ingen grunn til å tro at det alltid er de samme høgtidene og helligdagene som ble feiret til samme tidspunkt over hele Norden. I tidsperioden desember-januar finner vi mangfold med førkristne skikker og tradisjoner forbundet med feiringene rundt jul, nyttår, midtvinter og torreblot. Noen av disse skikkene har senere fått et kristent innhold, og blir da også knyttet til de kristne merkedagene, mens andre har beholdt sin uavhengighet i forhold til kirkekalenderen. Det er likevel mye som tyder på at noen av de forskjellige feiringene i denne perioden engang har tilhørt en og samme høgtid, det vestnorrøne midtvinterblotet, men ifølge norrøne kilder var midtvinterblotet et av årets tre hovedblot. Vi må da også være oppmerksom på forskjellige tradisjoner mellom regionene, og de mindre familiære og lokale blotskikker. F.eks. sier Snorre at det store Uppsala-blotet i Sverige ble holdt i goemåned (gjømåned). Dette er høgst sannsynlig den samme høgtid som Adam av Bremen beretter om, og som sies å ha funnet sted rundt vårjevndøgn. Dette er ingen motsigelse i forhold til tidspunktet. I samsvar med den julianske kalenderen var vårjevndøgn noe før på året en det er i dag. Det kan da heller ikke utelukkes at det store hovedblotet i Uppsala har inntruffet ved fullmåne i gjømåned (se; E. Wessén; Studier till Sveriges hedna mytologi och fornhistoria, s. 189-91). Dette for å ta et eksempel.

Snorre sier i Ynglingesagaen at midvinterblotet ble holdt for grøden. Det kan høres merkelig ut, at man midt på denne tiden av året, når årsveksten ligger i dvale bloter for grøden. Men ser man nærmere på de skikker og vegetasjonssymboler som i våre dager forbindes med den skandinaviske julefeiringen, behøver ingen å undres, da mange av våre juleskikker har åpenbart til hensikt å øke fruktbarheten.
   En bør også se nærmere på, og sammenlikne, de hedenske tradisjonene rundt eldbjørgdagen, trettendedagen og tjuendedagen, skikkene med å hilse nymånen osv. (nyttårsny/torreny), uten at jeg kommer grundigere inn på dette her. Rimeligvis må nyttårsnyet ha hatt en lignende betydning for fruktbarheten som gjøny i Vest-Norge, og spor etter denne tradisjon fantes inntil nylig enkelte steder i Sverige i det såkalte distingen. Distingen var før av knyttet til gjømåned men ble senere flyttet til kyndelmesse. Kyndelmesse ble noen steder regnet som siste dag jul, og om en ikke hadde drukket opp juleølet før, måtte det gjøres nå.

Et minne om våre forfedres fruktbarhetsdyrkelse i julen synes å finnes i et hyllingsdikt Torbjørn Hornkløve diktet til Harald Hårfagre ca. år 900.

Jul drikker han ute
om han ene får rå,
den framsynte fyrste
og leiker Frøys leik:

Det er vanskelig å forstille seg at Frøys leik er en stridskenning, som noen har hevdet. Frøy er jo ingen krigsgud. Det er lettere å forstille seg Frøys leik som enslags religiøs seremoni, forbundet med jordens grøde. Men akkurat dette spørsmålet får fortsatt stå ubesvart.
   På Island finnes det derimot ikke synlige minner om fruktbarhetsdyrkelse i juleskikkene, og islandske juleskikker er merkbart fattigere en andre steder i Norden. Det som helst forbindes med julen i islandsk folketro, er troen om at vetter og skrømt er mer på vandring enn vanlig. Dette merker en også i de islandske nyttårstradisjonene. Det kan da tenkes at vi i julefeiringen også finner minne om seinhøstens álfablót. Alvene står som kjent i nær tilknytning til fruktbarhetsguden Frøy.
   Selv om den islandske jul mangler konkrete spor til fruktbarhet, men virker utelukkende å være høgtid for vetter og troll, så har den akkurat dette tilfelles med den norske julefeiringen. Men den norske julefeiringen, dvs. den hedenske julefeiringen, er åpenbart ikke bare høgtid for skrømt og fruktbarhet. Julen skjuler også tydelige elementer av forfedredyrkelse, og denne forfedredyrkelsen finner en igjen i det islandske torreblotet. Ifølge Jón Hnefill Aðalsteinsson er torreblotet et håndfast vitnesbyrd om forfedrenes midvinterblot (JHA, 1988 og 1998).


Folkelige tradisjoner rundt Torre og Gjø (Norge)

Nils Lid anser Torre og Goe for å være vegetasjonsvetter som det ble ofret til. Ordene þorrablót og góiblót gir vitnesbyrd om en gammel kultus, men den norrøne litteraturen gir ingen nærmere opplysninger om dette. Kunnskap må derfor hentes fra senere tids folketro over hele Norden. De tradisjoner som er knyttet til torre, og spesielt gjø, gjelder alt som har med fruktbarhet å gjøre, gjerne knyttet fødsel, giftemål og vekst.
   Som før antydet synes navnene Torre og Goe (heretter Gjø) å være urgamle i norsk tradisjon, og det knytter seg fortsatt rik tradisjon til disse skikkelsene, spesielt som værmerker, i rim og vers. I Rogaland er disse månemånedene kalt for drengjamånen og jentemånen, og over hele landet er Gjø en kvinnemåne, og det var vanlig før at det formelle frieriet skulle skje i begynnelsen av gjømåned. Denne tradisjonen kan sidestilles med den islandske bóndadagur og konudagur, henholdsvis knyttet til første dag i torre- og gjømåned. Uten tvil må dette være noe gammelt, selv om kildene ikke fører oss særlig langt tilbake i tid. For nærmere kjennskap til norske tradisjoner, rim og vers, og som knytter seg til vær- og årstidsvettene Torre og Gjø, viser jeg til litteraturlisten i slutten av artikkelen. Her vil jeg også minne om de gamle tradisjoner som knytter seg til Eldbjørgdagen, det å drikke eldbjørgminne, og som i likhet med forfedrenes midtvinterblot, har sine paralleller i den i islandske torreblot-tradisjonen. Stedsnavn som Gjøstein på Voss, Dystingbo på Vang på Hedmark og Destingen gård i Bergen (nevnt 1389), vitner om kultus av Gjø i Norge.


Folkelige tradisjoner rundt Torre og Gjø (Island)

Hlaupa þorra.png

Alt tyder på at islendingene fra begynnelsen av har dyrket Torre som en vintervette. Alt fra landnåmstiden og helt frem til våre dager. Det finnes rikelig med folkloristisk materiale som bekrefter dette, og som tilsier at islendingene faktisk blotet i det skjulte, såkalt launblót. I islandsk tradisjon er det bevart mange kvad fra 1600-tallet og fremover som omhandler Torre. Her blir Torre jamt beskrevet som en storslått høyaktet olding, med rimgrått skjegg, han har et kongelig oppsyn eller sies å være drustelig fornkjempe, og Islands gode. Ellers blir Torre enkelte ganger beskrevet som omstreifer, förumaður. Her finnes det også fortellinger om at Torre besøker islandske bønder. Han ser etter dyrenes vinterfôr, gir gode råd, og krever god fortjeneste i retur. Mat, drikke og klær, men også seng å hvile i og kvinnekos. Enkelte ganger syntes det være rett å underholde han med historiefortellinger, sang, lek og sjakkspill. Man måtte gi hesten hans fôr, og trellen mat. Tok en ikke godt imot Torre kunne det straffe seg. Men det finnes også folkesagn om hans hjelpsomhet i forhold til de fattige. Fra 1700-tallet vet vi at det var husfruens oppgave å ønske Torre velkommen i hus dagen før første torredag, med ønske om at han ikke skulle være for hard: "Velkominn Þorri. Vertu ekki mjög grimmur."
   Første dag i torremåned skulle bonden ønske Torre velkommen og invitere ham i hus. Dette skulle skje på det viset at bonden før påkledning, gikk utendørs iført bare skjorten, barføtt og barlåret, med buksene hengende rundt den ene foten, mens han hoppet på den andre foten rundt huset. Deretter holdt han veitsle for de andre bøndene i bygden. Det het å fagna þorra.
   Denne dagen er også fra gammelt av kalt for bondedag, men da skulle husfruen stelle godt med husbonden, og heita þau hátíðabrigði enn þorrablót. Det menes at bondedag, ble brukt som et slags dekkord om torreblot, for å ikke erte på seg den kristne overmakten. Men skikken at husfruen steller med husbonden denne dagen er fortsatt vanlig, på samme vis som mannen steller med sin kone første dag i gói, dvs. gjømåned.
   Mot slutten av 1800-tallet, etter at nasjonen igjen fikk trosfrihet, ble det igjen vanlig med offentlige Torreblot. Faktisk blir det første offentlige blotet holdt bare 18 dager etter at islendingene fikk trosfriheten i den nye grunnloven som kom 5. januar 1874. Før dette var alle slike (les: ikke kristelige) sammenkomster straffbare og fant sted i hemmelige selskap. Det vi vet er at i slike hemmelige selskap ble det holdt både miðsvetrarblót og þorrablót, og andre sammenkomster med hedensk innhold i minst 10 år før islendingene fikk sin trosfrihet. Disse sammenkomster er å betrakte som en del av frihetsbevegelsen og kanskje mer preget av fornalderromantikk enn som en videreføring av folkelige tradisjoner. På dette området virker det som om det er noe ulike tradisjoner fra by til bygd.
   Etter 1950 er det blitt vanlig med þorrablót på restauranter, firmafester osv., og er da blitt mer kommersialisert i stil med det norske julebord. Men enkelte steder finner en fortsatt rester etter de gamle skikker i det man drikker minne til respekterte borgere, slekt og t.o.m. gamle guder.


Ulike teorier om navnet Torre

Etymologien til ordet Torre er omstridt, og språkforskerne er derfor langt ifra enige i dette spørsmålet. Heller ikke her vil det komme noen bestemt mening om dette. Dette selv om enkelte teorier kan virke mer spennende enn andre.
   En teori er at det har å gjøre med verbet, þverra "minke", om vinteren som nå begynner å ebbe ut, eller om at månen som har minsket, jfr. þverrandi tungl, også i betydningen þurrð, jfr. matarþurrð, om at på denne tiden av vinteren er det blitt mindre med mat og forsyninger. En har også forbundet navnet med adjektivet þorri jfr. meginþorri, om at nå er vinteren gått mer enn halvveis.
   En populær teori er blitt satt i samband med adjektivet þurr "tørr", fordi denne delen av vinteren ofte er tørr, klar og kald, men denne teorien passer kanskje bedre i andre nordiske land enn akkurat på Island. Likevel kan en vise til ordet þorrakyrrur "torre-stillhet", som en motsigelse av dette. Og i et islandsk kvad sies det at:

Þurr skyldi þorri,
þeysöm góa,
votur einmánuður,
þá mun vel vora.

I en barneramse fra Sunnmøre heter det at:

Torren med sitt skjegg
lokkar borni under sole-vegg
Gjø’i med sitt skinn
lokkar borni inn.

Meningen synes å være at det i torremåned ofte er tørrfrost og solskinn, i gjømåned derimot gjerne storm og snøvær.

Alle disse teoriene har noe for seg, men den kanskje hittil mest spennende av alle kjente teorier, er at Torre er i slekt med det finske ordet Turri, om et mystisk vesen. Dette virker spennende i forhold til den sagnhistoriske skikkelsen Torre, som ifølge myten er en finsk konge, mens han i folketroen opptrer som mer gåtefull. Det er også blitt fremhevet at Torre har å gjøre med det jyske ordet torre, om barn og dyr som ikke blir større.
   Til sist finnes det en teori om at Torre skal være et kjælenavn for guden Tor, som da opptrer som er personifikasjon for vinterens hardeste periode. Denne tolkningen av torrenavnet var populær blant nasjonalromantikerne i det attende århundre. Og i sørskandinavisk tradisjon er Torre og Torremåned blitt forbyttet med guden Tor og måneden gjengis med Thor maaned i Danmark og somme steder i Sverige, og barneramsen over finnes da gjerne i mange ulike varianter. Denne her er fra Sjælland:

Thor med sit skæg
lokker små börn ud under væg;
april med sin brogede hue
jager dem igen ind i sin grue.

Det kan selvsagt ikke utelukkes at månedsnavnet Thor maaned eller Tordsmåned, som kjent er i ulike former fra andre steder i Sverige og i Danmark, har slektskap med vestnordiske Torre, men dette synes å være lite sannsynlig. Månedsnavnet Tordsmåned er da også i gammel tradisjon vanligvis brukt om marsmåned. Å blande sammen de ulike skikkelsene, Torre og Tor, er mer sannsynlig basert på mistolkning fra 17- og 1800-tallets forskere. Også når månedsnavnene er blitt brukt om hverandre.

En huatki es missagt es i frœþom þessom, þá es scyllt at hava þat heldr es sannara raynisc.


Litteratur og kilder:

Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, 1993
Alver, Brynjulf, 1981: Dag og Merke
Árni Björnsson, 1995: High Days and Holidays in Iceland
Árni Björnsson, 1990: Íslenskt Vættatal
Árni Björnsson, 1986: Þorrablót á Íslandi
Eddadikt; oversatt av Ludvig Holm-Olsen, revidert opplag 1985
Eddukvæði (Den Eldre Edda); Guðni Jónsson 1954
Einhorn, Lena og Bengt Berg: Ur det förflutnas dunkel, del 3 - Ett asiatisk folk vid Östersjön? Tv-dokumentar
Fornaldarsögur Norðurlanda II; Guðni Jónsson og Bjarni Vilhjálmsson 1944
Grágás; G. Karlsson, K. Sveinsson, M. Árnason 1997
Heggestad, L. m.fl. 1975: Norrøn Ordbok
Hermann Pálsson, 1997: Úr Landnorðri
Holck, Per, 1993: Merkedager og Gamle Skikker
Jón Árnason, 1954: Íslenzkar þjóðsögur og ævintýri, bind II.
Jón Hnefill Aðalsteinsson, 1998: A Piece of Horse Liver
Jón Hnefill Aðalsteinsson, 1997: Blót í Norrænum Sið
Jón Hnefill Aðalsteinsson, 1988: Íslensk Þjóðmenning V
KLNM V 1960, 366-368
KLMN XX 1976, 395-397
Lid, Nils, 1928: Joleband og vegetasjonsguddomar
Lid, Nils, 1932: Jolesveinar og grøderikgudomar
Magnus, Bente og B. Myhre, 1976: Norges Historie bind 1.
Munch, P.A, 1981: Norrøne Gude- og Heltesagn, revidert utgave ved Anne Holtsmark
Munch, P.A, 1922: Norrøne Gude- og Heltesagn, revidert utgave ved Magnus Olsen
Näsström , Britt-Mari, 1999: Torre och Gói i de isländska källorna
Ólafur Briem, 1945: Heiðinn Siður á Íslandi
Olrik, A og H. Ellekilde, 1951: Nordens Gudeverden II
Snorri Stuluson, Edda (Den Yngre Edda); Guðni Jónsson 1954
Snorri Stuluson, Heimskringla I (Snorres Kongesagaer); W. Schultz 1869
Steinsland, Gro, 1994: Menneske og Makter i Vikingenes Verden
Store Norske Leksikon, Aschehoug og Gyldendal
Strøm, Folke, 1993: Nordisk Hedendom
SVT & NRK, Samenes Historie del 2. Tv-dokumentar
Tenfjord, Jo m.fl., 1996: Den Store Fest- og Høgtidsboka
Visted, K. - Stigum, H., 1971: Vår Gamle Bondekultur II
Vågslid, Eivind, 1988: Norderlendske Fyrenamn


HEIMSKRINGLA er et privat initiativ. Prosjektet mottar ikke noen form for offentlig støtte. Vi har kun utgifter og ingen faste inntekter. Kostnader til teknisk drift og utstyr bæres av privatpersoner. Alle økonomiske bidrag mottas derfor med stor takk. Ønsker du eller ditt foretak å støtte prosjektet økonomisk? Ta gjerne kontakt med oss, eller bruk vårt norske kontonummer 97105024499. Du kan også støtte oss via vårt Vipps-nummer 78431. For utenlandske bidrag bruk vårt IBAN-nummer NO6897105024499, med SWIFT-kode: DNBANOKK eller SEPA-kode: SKIANOBB. En kan også overføre penger til HEIMSKRINGLA via PayPal eller vippse via mobilen til 78431. Vi selger også fast annonseplass på venstre sidemeny til rimelig pris. Alle bidragsytere krediteres med navn for sine bidrag.