Sagaen om kristendommen

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Bispesagaer på norsk

Sagaen om kristendommen

Kristni saga

oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2022

---

Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878

---

Her begynner sagaen om kristendommen

1. Her skal fortelles om hvordan kristendommen kom til Island. En mann het Torvald Kodranson, brorsønn til Atle den sterke; de var sønner av Eilif Ørn, sønn av Bård fra Ål, sønn av Ketil Rev, sønn av Skide den gamle. Kodran bodde på Giljá i Vatnsdal, og var en staselig mann. Torvald reiste ut og var først på herjetokt. Med det byttet han vant seg fikk han kjøpt hærtatte menn fri, så nær som det han selv trengte til livets opphold, og for dette ble han ansett for å være både gjev og vennesæl. Torvald fór viden om i landene sørpå. I Saksland traff han en biskop som het Fredrik. Av ham lærte han den rette tro og tok imot dåpen, og de var sammen en tid. Torvald ba biskopen om å bli med ham til Island for døpe moren og faren hans, og andre venner som ville følge hans råd, og biskopen gikk med på det. Fredrik biskop og Torvald kom til Island den sommeren da landet hadde vært bygd i hundre og syv vintre. På den tiden var Torkel Måne lovsigemann, og disse var de største høvdingene i landet: Eyjolf Valgerdsson i nord, og Viga-Glum, Arnor Kerlingarnef, Thorvard Spakbodvarsson og Starre samt brødrene hans i Guddalene, og Thorkel Krafla i Vatnsdal; — men vesterut var da: Are Mårsson, Asgeir Knattson, Eyjolf Grå, Gjest den kloke, Olof På, Viga-Styr; Snorre Gode var xviij vintre og hadde tatt imot bo på Helgafjell; Thorsten Egilsson, Illuge den røde; — og i sør: Thorkel Måne og Torodd Gode, Gissur Hvite, Asgrim Ellidagrimsson, Hjalte Skjeggesson, Valgard på Hof, Runolf Ulfsson og sønnene av Ørnolf i Skogar; men østerut: Thord Freysgodes sønner, Side-Hall, Helge Ásbjørnsson, Viga-Bjarne och Geitir.

Så er fortalt at biskopen og Torvald reiste omkring i Nordfjordingenes fjerding. Torvald forkynte troen for dem der, for biskopen forsto ikke det norrøne målet. Torvald talte frimodig Guds sak, skjønt det var ikke mange som aktet på hva han hadde å si. Men Ønund Torgilsson den kristne fra Reykjardal og Hlenne den gamle og Torvard Spakbodvarsson tok til troen, og Eyolf Valgerdsson lot seg primsigne.

Om Torvald og biskopen

2. Biskopen og Torvald bodde på Giljá med Kodran den første vinteren, med fire mann. Torvald ba faren ta til dåpen, men den gamle dro på det. På Giljá sto en stein som han og frendene hans pleide å blote på, for de hevdet at det bodde en skytsånd i den. Kodran sa at han ikke ville la seg døpe før han fikk vite hvem som var sterkest, biskopen eller ånden i steinen. Etter det gikk biskopen bort til steinen og messet over den til den brast isykker. Da fikk Kodran se med egne øyne at steinen ble beseiret. Da lot Kodran seg døpe, både han og alle folkene på gården, bortsett fra sønnen Orm som ikke ville ta til troen; han fór sør til Borgarfjord og kjøpte land på Hvannøre. Orm var gift med Torvor, datter til Ossur Skallagrimsson og Beru Egilsdotter. Datteren deres Yngvild ble gift med Hermund Illugason. Siden ble Orm gift med Geirlaug, datter av Steinmod fra Djupedal; de fikk datteren Bera som ble gift med Skule Torsteinsson. Biskopen og Torvald slo seg ned på Lækjamot i Vididal og bodde der i fire vintre mens de fartet rundt omkring på hele Island og forkynte troen. Biskopen og Torvald kom på høstmarkedet i Vatnsdal, på Haukagil, hos Olav. Dit kom Torkel Krafla og mange andre menn. Det kom også to berserker dit, som begge het Hauk. De bar seg ille mot mennene, hylte og skrek og gikk gjennom ild. Da ba mennene biskopen om å gjøre en ende på det. Han viet da ilden, og da ble de begge stygt forbrente. Så gikk folket på dem og slo dem i hjel, og siden ble de ført opp i fjellet til et gjel, som siden het Haukagil. Etter dette lot Torkel Krafla seg primsigne, og mange som var til stede da dette skjedde lot seg døpe. Torvald og biskopen fór til Vestfjordenes fjerding for å forkynne troen. De kom til Hvamm i den tiden da Alltinget ble holdt, til Toraren Fylsenne, som var reist på tinget mens Fridgerd, kona hans, holdt seg hjemme, sammen med sønnen Skjegge. Torvald talte om troen til mennene, mens Fridgerd var i hovet og blotet. Hun kunne høre hvert ord som ble sagt, og at Skjegge bare lo av dem. Da kvad Torvald dette:

Fór jeg med dommen dyre

guttungen ville ikke lye.

Han fikk så hatten passet,

men ikke et frø ble sådd.

Ikke ville han ta til vettet, gutten

men sluker rått det hedenske våset.

Trollkjerringa mot skalden,

Gud ta den gygra!

Ikke en eneste mann lot seg overtale og døpe i Vestfjordene, det man vet, men på Nordlandet var det mange som sluttet å blote og slo gudebildene istykker, og noen ville ikke lenger betale hovtoll.

Om Torvard

3. Torvard Spakbodvarsson lot reise en kirke på gården sin på Ås. Det likte folk lite, for de var hedninger. En mann som het Klauve, sønn til Torvald Refsson fra Bárdi, han var høvding, syntes svært dårlig om dette og dro for å finne Arngeir, bror til Torvard, og ga ham valget mellom enten å brenne ned kirken eller drepe presten, som biskopen hadde hentet dit. Til det svarte Arngeir, at "jeg vil ikke be noen av mine venner om å gjøre seg skyldig i en så ille handling mot presten, for broren min har tatt stygg hevn over mindre saker enn det; da ville det vært bedre å brenne ned kirken, men heller ikke det vil jeg ha noe med å gjøre."

Kort etter fór Klauve dit en natt og ville brenne kirken. De var ti i følget. Men da de kom innenfor grinden til kirken syntes de at det slo ildluer ut av alle gluggene, og da dro de sin vei igjen i den tro at kirken sto i lys lue. Da han så fikk vite at kirken ikke var brent ned likevel fór han dit en annen natt sammen med Arngeir, fast bestemt på å sette fyr på kirken. De brøt opp døren og kveiket ild med tørr bjørkeved. Riset ville ikke ta fyr, så Arngeir la seg ned og prøvde å puste liv i flammene. I det samme suste en pil over hodet på ham og boret seg fast i gulvet, en annen pil trengte inn gjennom skjorten og inn i kroppen hans. Da spratt han opp og sa at den tredje ville han ikke vente på, og med det fór Arngeir hjem. Denne kirken ble bygget seksten vintre før kristendommen ble vedtatt ved lov på Island, og sto der ennå som før i den tiden Botolf biskop bodde på Holum; det var ikke gjort annet med den enn at det var lagt ny gresstorv.

Om Torvald

4. Biskopen og Torvald reiste til tings. Biskopen ba Torvald om å forkynne troen på lovberget, og sto hos ham mens Torvald talte. Da var det en anselig mann som het Hedin fra Svalbard i Eyjafjord som svarte ham med mange vonde ord. Hedin var sønn til Torbjørn Skagason, og var gift med Ragni, stedatter og brordatter til Eyolf Valgerdsson. De ba en skald om å dikte et nidvers om Torvald og biskopen. Kvadet lød slik:

Barn har bispen

båret ni,

til dem alle

er Torvald faren.

For det drepte Torvald da to menn. Biskopen spurte hvorfor han gjorde slikt. - "Fordi de sa at vi har barn sammen." Biskopen svarte: "De lyver på oss, og for noe mer enn det skal du ikke ta deres ord, og det sømmer seg vel for meg å bære dine barn."

Da Torvald og biskopen ville ri videre til tinget på Hegranes kom hedningene mot dem og kastet stein, slik at de ikke kom frem. Deretter dømte de dem fredløse etter de hedenske lovene. Samme sommer, etter Alltinget, samlet høvdingene folk og red med to hundre mann mot biskopen og ville brenne ham inne. De lot hestene beite før de red videre til gården på Lækjamot, men da de skulle svinge seg opp på hesteryggen fløy en flokk fugler opp bak dem. Hestene ble skremt slik at mennene falt av, og noen brakk armen, andre foten, eller ble såret av sine egne våpen. Noen mistet hestene sine da de sprang sin vei. Biskopen og hans menn ble ikke var dette krigstoget før etterpå. Da hadde de bodd på Lækjamot i tre år, og ble værende der i enda to år, før de reiste fra landet. Da de kom til Norge la de seg til i en havn. Dit kom også Hedin fra Island, og fór straks opp i skogen for å hugge ved. Da Torvald fikk det å vite, dro han straks i vei med trellen sin og drepte ham. Men da biskopen fikk høre det sa han at nå fikk de skille lag, så hevngjerrig som han var. Biskopen fór sør til Saksland og døde der. Han var i sannhet en hellig mann. Torvald dro først ut på kjøpmansferd en tid.

Om Tangbrand

5. I kong Harald Gormssons dager kom biskop Albert av Bremen til Jylland, til Århus, og satte seg på bispestolen der. Klerken hans het Tangbrand, sønn til Vibaldus, greve av Bremen. Da Tangbrand var blitt voksen ba Hugbertus, biskopen av Kantaraborg, broren Albert til seg. På gjestebudet ga han gaver til Albert og alle som var med ham. Da sa biskopen til Tangbrand: "Du fører deg som den rene ridder, derfor vil jeg gi deg et skjold, men korset med Vårherres bilde er malt på det, det skal være et merke for lærdommen din." Ikke lenge etter traff Tangbrand Olav Tryggvason i Vendland. Olav spurte: "Hvem er han som ble pint på korset, og som dere kristne dyrker?" Tangbrand svarte: "Vår herre Jesus Kristus." Kongen spurte: "Hvorfor ble han pint, hva galt hadde han gjort?" Tangbrand fortalte kongen nøye om Vårherres lidelser og korsets under. Kongen ba om å få kjøpe skjoldet hans, men i stedet ga Tangbrand ham det, og da kongen ga ham i sølv det skjoldet var verdt, sa han: "Om du noen gang skulle trenge hjelp så kom bare til meg, så skal jeg lønne deg for at du ga meg skjoldet."

En tid senere lot kongen seg døpe i Syllinge i Irland. Tangbrand kjøpte en fager irsk møy fri med sølvet, og brakte henne med seg til Danmark. Der var det en mann, som keiser Otto den unge hadde sendt som gissel, som ville ta møya fra ham, men han ville ikke slippe henne fra seg. Denne mannen var en veldig kjempe og utfordret Tangbrand til kamp; Tangbrand seiret og drepte ham. Men etter dette kunne han ikke lenger være i Danmark. Han reiste da til kong Olav, som tok godt imot ham. Her ble han viet til prest og var kongens hirdprest en tid.

Om Stefne

6. Kong Olav dro fra Irland øst til Homgard, og fra Holmgard til Norge, som det står skrevet i hans saga. Han forkynte kristendommen for alt folket og lot bygge den første kirken på den øya som heter Moster. Der lot han Tangbrand holde messe og ga ham hus og jord på øya. Han var ganske ødsel av seg, og gikk fort tom for midler. Da fikk han seg et langskip og herjet hos hedningene, og plyndret både vidt og bredt og ga byttet til mannskapet sitt. Kong Olav fikk god bør hjem til Norge. Det var mange islendinger i følget hans. En av dem het Stefne Torgilsson, sønn til Helge Bjola på Kjalarnes. Kong Olav sendte Stefne til Island den samme sommeren som han var kommet til Norge, for å forkynne Guds ord. Men da han kom til Island syntes folk ille om det. Verst var hans egne frender, for hele landet var ennå hedensk. Men han fór djervt frem, både i nord og sør, for å lære folk den rette tro, men ingen brydde seg om hva han hadde å si dem. Da han skjønte at han ikke ville komme noen vei på denne måten ga han seg til å rive ned hov og horg, og å slå istykker avgudsbildene. Da samlet de hedenske mennene seg, og det var med nød og neppe at han slapp fram dem og reiste til Kjalarnes, til frendene sine der. Skipet hans lå oppe i Gufá, men da vannet steg om vinteren kom det i drift da det ble uvær; om den hendingen kvad hedningene dette:

Nå har fjellfødt medvind

satt fart på Stevnes knarr.

Vinterstorm fra fjellet

har gitt god og sydlig bør.

Sikrere enn før er vi på

at slikt vær er guders styrke!

En å med is hvirvler frem,

det er guder som rumler slik!

Skipet drev i land, og var ikke særlig skadet, og Stevne fikk bøtet skadene om våren. Den sommeren ble det gjort til lov på Alltinget at frender av de kristne skulle saksøkes for den hån og spott som var gjort mot gudene, så nær som tredje ledd og dernest fjernere ledd. Den sommeren ble Stefne saksøkt for kristendom, og alle frendene hans; for å bekjenne seg til kristendommen ble kalt frendeskam. Sønnene til Usvif den spake, Torolf og Askel Vannråd og Torråd, saksøkte ham, men Uspak ville ikke ha noe med det å gjøre. Til det sa Stefne: "Meg gjør det ingenting om de dømmer meg fredløs, men for denne saken skal de få en stor ulykke innen få vintre har gått." Stevne fór fra Island, og kong Olav tok vel imot ham.

Hauksbók. Kristnisaga står ført opp i Hauksbók umiddelbart etter Landnåmsboken. Det antas at det er forfatteren av Hauksbok som også har skrevet eller satt sammen Kristnisaga.

Om Tangbrand

7. Da kong Olav fikk høre om det uvesenet som Tangbrand hadde stelt i stand, stevnet han ham til seg og gikk hardt i rette med ham og sa at han ikke ville ha ham i sin tjeneste lenger, som den ransmann han var. Tangbrand ba da kongen om å ilegge ham en vanskelig sendeferd som bot. Til det sa kongen: "Vi kan være skuls dersom du reiser til Island og får kristnet landet." Tangbrand mælte, "det skal jeg forsøke på." Samme sommer dro Tangbrand til Island. Han kom inn i nordre Alptafjord, i Selvåg nord for Melrakknes. Men da folk fikk nyss i at Tangbrand og mannskapet hans var kristne, da ville de ikke ha noe med disse mennene å gjøre og heller ikke vise dem i havn. På Å bodde Side-Hall, som hadde reist til Fljotsdal, men da han kom hjem igjen dro Tangbrand for å finne ham, og sa at kong Olav hadde bedt ham oppsøke Hall om han kom til Austfjord, og vise dem i havn og gi dem den hjelpen de behøvde. Hall lot dem flytte sør i Alptafjord til Leirvåg og lot skipet deres sette opp på det stedet som ennå har navn etter Tangbrand. Hall lot skipslasten frakte opp i tunet sitt og reiste telt som Tangbrand og mennene hans kunne bo i. Der sang Tangbrand messe. Neste dag, dagen før Mikkelsmesse, holdt Tangbrand og mennene hans helligdag fra ettermiddagen av. Hall kom til teltet og spurte: "Hvorfor sitter dere her ganske uvirksomme?" Tangbrand sa: "I morgen er det erkeengelens Mikaels fest." Hall spurte: "Hva er det med ham?" "Han er satt til å fare kristne menns sjeler i møte," sa Tangbrand, og fortalte ham mye om Guds englers herlighet. "Han må være veldig mektig, som disse englene tjener," sa Hall. "Det vil du forstå når du lærer Gud å kjenne," svarte Tangbrand. Om kvelden sa Hall til husfolkene sine: "I morgen holder Tangbrand og hans menn helg for sin Gud. Det vil jeg at dere også skal nyte godt av. Derfor skal dere ikke arbeide i morgen, da skal vi se hva disse kristmennene foretar seg." Neste morgen holdt Tangbrand messe i teltet sitt. Hall og folkene hans kom for å se; de hørte klokkeklang og duften av røkelse, og så de kristne i gudvev og purpur. Hall spurte folkene sine hva de syntes om hvordan de kristne oppførte seg, og de svarte at de syntes godt om det. Hall ble døpt lørdag før påske, og hele hans husstand med ham, der i åen, som siden er kalt Tvettå.

Om sommeren red Tangbrand til Alltinget med Hall, men da de kom til Skoghverf kjøpte hedningene av dem en mann som het Galdre-Hedin, for at han skulle få jorden til å synke under Tangbrand. Den dagen da de red fra Kirkebø, fra Surt Asbjørnsson, sønn av Ketil den toskete, som var kristen som sin far og farfar, sank Tangbrands hest i jorden. Men han sprang av og sto like hel og uskadd på bakken. Tangbrand døpte mange menn på denne ferden, Gissur Hvite og Hall i Haukadal, som den gangen var tre vintre gammel, og Hjalte Skjeggjason. Han forkynte djervt Guds ord på tinget, mange menn kom til troen i Sørfjordene og Nordfjordene. Han reiste derfra straks etter tinget, og aktet seg østover til Øfjord. Han døpte mange menn i Tangbrandsbekken ved Øksafjord, og på Tangbrandspollen i Myvatn, men han nådde ikke lenger enn til Skjalfandafljot før Øfjordingerne stanset ham. I stedet dro han til Østfjordene og lærte troen der, og derfra sørpå og vestover.

Drapet på Skjeggbjarnar

8. Men da Tangbrand forkynte troen for folket på Island, var det mange som ga seg til å kvede nidvers om ham; det gjorde Torvald den svake, som bodde på Grimnes i Vik. Han laget et smedvers om Tangbrand, og kvad denne visen til Ulf skald:

Rett på sak sender jeg

dette sikre budskap til Ulf,

den tapre Ugges sønn,

med stålets styrer fortrolig:

sverd-rytter-skrapet kaste

under ilske vargen,

som forhåner guder!

Jeg den andre dreper!

Til det svarte Ulf med dette kvadet:

Om enn budet sendes

av en sjømann kunnig,

Hagbards bønn akter jeg

dog ikke å fylle.

Meg som rå-hest-styrer

høver ei til å svelge fluer!

Ondt kommer av dette,

for mange menn jeg sørger.

Vetrlide skald laget også en nidvise om Tangbrand, og mange andre. Men da de kom vest i Fljotshild - da Gudleif Arason fra Reykholar var med ham - fikk de vite at Vetrlide skald var ute og skar torv med huskarene sine. Tangbrand og mennene hans dro dit og drepte ham der. Om dette kvad Gudleif:

Sør på landet søkte

skjold- og rust-hat-prøveren

bønnepute-bolsterets herrers

tall å stanse;

siden lot den listige

stridshammer gjalle,

hvine rundt hattens

topp på Vetrlide.

Derfra fór de vest til Grimnes og fant Torvald den svake ved Hestebekk, og drepte ham der. Så vendte de om og bodde hos Hall den neste vinteren. Om våren gjorde Tangbrand skipet sitt seilklart. Om sommeren ble han saksøkt for disse drapene. Han seilte ut, og drev i land ved Hitarå ved Borgarfjord, der det nå heter Tangbrandsodden, nedenfor Skipahyl, og der står ennå festesteinen i berget. Men da de var landet der, holdt herredsmennene stevne og forbød dem all handel. Tangbrand kom til Krossaholt og holdt messe der, og reiste et kors. På Lækjarbug bodde en mann som het Koll. Han hadde så mye mat i huset at han ikke visste hva han skulle gjøre med alt sammen. Tangbrand dro dit og ville kjøpe mat av ham, men Koll ville ikke selge ham noe som helst. Så tok de bare maten og la igjen betaling. Koll fór til opp til Hitarnes og klaget til Skjeggbjarne, som bodde der. Han dro straks avgårde med Koll for å finne Tangbrand og forlangte byttet tilbake, men Tangbrand svarte tvert nei. De kjempet på marken under Steinsholt. Der falt Skjeggbjarne og mange andre menn. Skjeggbjarne ble hauglagt på marken, mens andre ble hauglagt på Langdrangsholt like i nærheten. Man kan ennå tydelig se haugene. Da Gissur Hvite fikk nyss om hva som var hendt, bød han Tangbrand til seg, og han bodde hos ham den tredje vinteren. Om vinteren drev skipet til Tangbrand på sjøen ved Hitarå og ble ganske ødelagt, men siden drev det i land sør for Kalfalæk. Om denne hendelsen diktet Steinunn, mor til Skald-Revs, dette kvadet:

Tor har ført fra stedet

Tangbrands lange sjødyr,

slo og ristet i skipet

og i sanden det støtte.

Til å seile skipet

nytter lite siden,

for en heftig storm

slo det i tusen biter.

Jettesønnens bane

brøt for klokkens vaktmann

istykker måke-stall-oksen,

guder slo falken.

Bølgens ravn, til stammen

krysset, hjalp ei Kristus.

Lite tror jeg merket

Gud da viking-reinen.

Da våren kom fór Tangbrand vest til Bardastrand, for å finne Gjest den spake. Der utfordret Tjørin berserk ham til holmgang. Tangbrand jattet med ham. Berserken mælte: "Du tør neppe slåss med meg når du ser hva jeg er i stand til. Jeg kan gå barføtt gjennom brennende ild, og jeg kan kaste meg naken ned på sverdodden min, uten at det gjør meg det ringeste." Tangbrand viet ilden og gjorde korstegn over sverdodden. Berserken brant seg på føttene da han gikk gjennom ilden, og da han lot seg falle ned på sverdodden gikk sverdet tvers gjennom ham, og det ble hans bane. Mange gode menn gledet seg over det, enda de var hedninger. Gjest lot seg primsigne, sammen med noen av vennene sine. Tangbrand fór nå vestover og fikk reparert skipet sitt, som han kalte Jernmeis. Han seilte sør i fjorden til Havn, la inn i viken og ventet på bør; der heter det siden Jernmeishøyden, mellom Havn og Belgsholt. Senere på sommeren forlot han Island og seilte til kong Olav i Trondheim.

9. Om sommeren ble det mye tale på tinget om den nye troen som Tangbrand forkynte. Noen talte bespottelig om den, men det var også dem som lot seg døpe og avsverget avgudene, så folk flokket seg på begge sider. Da kvad Hjalte Skeggjason denne visen på lovberget:

Gud vil jeg ikke forhåne

en tispe tykkes meg Frøya.

Etter dette kvadet tok Runolf Gode, sønn av Ulf, sønn av Jørund Gode, til orde og anklaget Hjalte for gudsbespottelse. Men han viste mer overmot og stridighet i denne saken, for han kunne ikke komme til å bringe saken til doms før rettergangen ble satt på broen over Øksarå og lot begge sider voktes med våpen, og dernest kunne han ikke få noen til føre saken frem for tinget før Torbjørn Torkelsson fra Guddalene gikk i retten og gjorde det. Da retten omsider var satt ble Hjalte dømt fredløs. Senere på sommeren forlot han Island på et skip han hadde fått bygget hjemme i Tjorsådal; han førte det ut i havet på den vestre siden av Rangå. Mens de seilte nedetter elven kom en mann løpende etter på land med spyd og skjold i hendene. "Du har en halmvisp der hjertet ditt skulle være", ropte Hjalte til ham, men i det samme kastet han spydet etter Hjalte; men Hjalte fanget det med skjoldet sitt. Mennene til Hjalte sprang i land og grep mannen, og spurte hvem han var. Han sa at han het Narve, og sa videre at det var Runolf som hadde sendt ham for å drepe Hjalte. Som belønning var han blitt lovet at han ikke lenger skulle være fredløs. "Jeg skal gi deg et bedre råd", svarte Hjalte, "dra med meg fra landet, så skal jeg både sette deg fri og få deg frelst". Hjalte seilte nå fra Island og kom om høsten nord til Trondheim. Den sommeren kom også Gissur Hvite, frenden hans, fra Island.

Om Kjartan

10. Kong Olav hadde kristnet Hålogaland og kom til Nidaros om høsten. Det var mange islandske menn på skipene der. På et av skipene styrte Kjartan Olavsson og Kalv Asgeirsson, Bolle Torleiksson, Haldor, sønn av Gudmund den mektige, Kolbein, sønn av Tord Frøysgode, Sverting, sønn av Runolf Gode, Halfred Ottarsson og Toraren Nejolfsson - alle rådet de for skipet, og de var hedninger alle som en. De lå nå utenfor byen og aktet seg sørover, men de fikk ingen bør før kongen kom fra nord. Så var det en dag med godt vær at det kom mange folk fra byen for å bade, og da så mennene ombord på skipet at en av dem var mye dyktigere til å svømme enn de andre. Bolle Torsteinsson sa til Kjartan, frenden sin: "Hvorfor svømmer du ikke omkapp med den mannen, som er så god til å svømme?" - "Jeg har ingen lyst til å måle krefter med ham," sa Kjartan. "Hvor ble det av iveren din nå?" spurte Bolle mens han kastet klærne. Da spratt Kjartan opp, hev av seg klærne og ba Bolle om å holde seg i ro. Så svømte ham bort til mannen, dukket ham ned under vannet og holdt ham nede en stund. Da de kom opp igjen dukket Kjartan ham under for annen gang. Men da Kjartan ville opp, tok mannen ham og holdt ham nede en stund. Så dukket han Kjartan for tredje gang, og nå holdt han ham så lenge under vannet at Kjartan holdt på å drukne. Da svømte de begge i land, og mannen spurte Kjartan om han visste hvem han hadde målt krefter med. Han sa at det visste han ikke. Mannen ga ham en skarlagenskåpe og sa at nå visste han vel hvem han hadde målt krefter med. Kjartan ble dermed viss på at denne mannen var kong Olav. Han takket ham som det sømmet seg for gaven, men hedningene syntes ille om at Kjartan hadde tatt imot en gave fra kongen. På Mikkelsmessedag gikk mange islendinger for å høre messen og se de kristnes skikker. Da de kom tilbake igjen pratet de sammen om hva de syntes om det. Kjartan sa at han syntes vel om det, men nesten ingen andre. Kongen fikk nyss i dette og sendte bud etter Kjartan, og spurte om han ville ta imot kristendommen. Kjartan svarte at han vel kunne lage det slik, at han ikke godt kunne nekte. Kongen spurte hva han forlangte for det. "At I ikke holder meg i ringere anseelse her, enn jeg har vært vant til på Island, for der kan jeg ikke dra nå." Det lovte kongen. Kjartan ble så døpt og var kongens gjest mens han var kledd i de hvite dåpsklærne. På denne tiden var det at Tangbrand prest kom tilbake fra Island og meddelte kongen det fiendskapet som islendingene hadde vist ham; han sa at det var liten utsikt til at kristendommen ville vinne fremgang der. Da ble kongen så vred at han grep mange islendske menn og ville legge dem i lenker; noen truet han med å drepe, noen med å lemleste, og noen med at han ville ta alt deres gods fra dem - de skulle alle få unngjelde for at deres fedre hadde tatt så ille imot hans bud. Hjalte og Gissur ba da for mennene, og sa at kongen tidligere hadde lovet at ingen menn skulle straffes om de gikk med på å la seg døpe. Gissur talte vennlig til kongen og sa at Álof, hans mor, var datter til Bodvar Herse, som var sønn til Viking-Kåre, og at kong Olavs mor Astrid var datter til Eirik, Bodvars bror. Gissur sa også til kongen at han mente at det var bedre å fare mer forstandig frem med kristendommen på Island enn Tangbrand hadde gjort, men hadde ikke fart bedre frem der enn han hadde gjort her til lands, heller verre, ettersom han hadde slått menn i hjel, og at islendingene ikke likte å ta imot råd av fremmede. Kong Olav sa at "alle mennene her skal få fred om du og Hjalte lover at dere får kristendommen vedtatt på Island, men jeg vil beholde noen av dem som gisler imens, de jeg mener er mest verd, inntil jeg ser om det har lykkes for dere." Blant disse nevnte kongen Kjartan Olavsson, Halldor, sønn av Gudmund den rike, Kolbein, sønn av Tord Frøysgode, bror til Brennu-Flosa, og Sverting, sønn av Ruolf Gode. Da Svertings navn ble nevnt var det en mann som sa: "Sverting har ikke fortjent at Hjalte legger inn et godt ord for ham, for det var hans far som saksøkte Hjalte, enda han ikke hadde forbrutt seg." Til det svarte Tangbrand at "det vil ofte vise seg at Hjalte er langt bedre enn sine fiender; far fint frem med Hjalte og Gissur, for de vil heller lønne ondt med godt." Hjalte og Gissur lovte å reise til Island i kongens ærend, og så ble alle de islendingene som var der løst og døpt. Kong Olav sto selv fadder Hallfred, for han nektet ellers å la seg døpe. Kongen kalte ham Vandrådeskald, og ga ham et sverd i navnefeste. Gissur og Hjalte var hos kongen om vinteren. Gissur satt ved kongens side under drikkelagene, nest etter lendmennene, og også de islendingene som ble holdt som gisler ble godt behandlet.

Om Gissur og Hjalte

11. Om våren gjorde Hjalte og Gissur skipet sitt seilklart for å reise til Island. Det var mange som forsøkte å få Hjalte fra det, men han ga ikke etter. Om sommeren fór kong Olav sør til Vendland, og han sendte også Leif Eiriksson til Grønland for å forkynne troen der. Underveis fant Leif Vinland det gode; han fant også noen skipbrudne menn i havet, av dette fikk han tilnavnet Leif den hepne. Gissur og Hjalte kom inn ved Dyreholmen samme dag som Brenna-Flose red over Arnarstaksheden på vei til Alltinget. Av mennene som rodde i land fikk han vite at broren hans Kolbein ble holdt tilbake som gissel, og hva slags ærend mennene på skipet hadde, og tok med seg nyheten til tinget. Samme dag la de til ved Vestmannaøyene, la skipet opp ved Horgaøre og bar godset i land sammen med det kirketømmeret som kong Olav hadde latt dem hugge, med det budet at de skulle oppføre en kirke på det stedet der de gikk i land. Før kirken ble reist kastet de lodd om hvilken side av viken den skulle stå, og loddet falt på nordsiden hvor det før hadde stått et horg og hvor det ble blotet. De ble værende to netter på øyene før de tok til lands: det var den dagen da folk fór til tings, og de fikk hverken ridedyr eller annen skyss, og heller ikke hjelp til å krysse Rangá, for det var Runolfs tingmenn som satt i hvert et hus; de tok seg frem til fots til de kom til Hof, til Skjegge Åsugatssons gård. Han ga dem hester så de kunne ri til tings. Sønnen hans Torvald, som var gift med Koltorfa, Hjaltes søster, var allerede dratt dit. Da de kom til Laugardal fikk de Hjalte til å bli værende igjen der med tolv mann, ettersom han var dømt fredløs. Gissur og flokken hans red videre til de kom frem til Vellankatla ved Ølfusvatn. Her sendte de bud til Alltinget, at deres venner og skyldfolk skulle ri dem i møte, ettersom de hadde fått nyss om at fiendene deres ville verge tingvollene mot dem. Men før de red fra Vellankatla kom Hjalte dit, samtidig som vennene og skyldfolkene ders kom dem i møte. De red dermed til tings i samlet flokk, og samlet seg ved Asgrim Ellidagrimssons bod. Hedningene rustet seg til kamp, og det brygget opp til et kraftig sammensøt, men det var noen som forsøkte å forhindre at det kom til voldsbruk, selv om de ikke var kristne. Kong Olav hadde sendt en prest ved navn Tormod med Hjalte og Gissur. Han holdt messe dagen etter i Gjábakka, i kløften oppe ved Vestfjordingenes bod. Deretter gikk de til lovberget. Syv menn i full skrud bar to kors, som nå står i den østre kløften; det ene viser kong Olavs, det andre Hjalte Skjeggjasons høyde. Alt tingfolk var samlet på loverget. Hjalte og hans menn bar kar med røkelse på glør, og man kunne kjenne duften like godt med som mot vinden. Hjalte og Gissur bar frem sitt ærende godt og mandig. Folk undret seg over hvor kløktige de var, og så dyktig som de ordla seg, og deres tale virket så sterkt at det var ingen av deres fiender som våget å ta til motmæle. Men følgen ble at den ene etter den andre tok vitner på at han sa seg løs fra den andre, og det kom til et brudd mellom kristne og hedninger. I det samme kom en mann løpende og sa det var brutt ut jordild i Ølfus; den veltet frem mot gården til Tormod Gode. Da tok hedningene til orde og sa at det var "intet under at gudene var blitt vrede over slik tale som var ført her." Til det mælte Tormod Gode: "Hva var gudene vrede for den gangen lavamarken hvor vi står nå brant?" Etter det gikk mennene fra lovberget. De kristne ba Side-Hall om å si frem lover som kunne stemme med kristendommen. Hall betalte et halvt hundre i sølv til Torgeir Gode, som da var lovsigemann, at han kunne si frem lover som kunne gjelde for både kristne og hedninger. Torgeir var da ennå ikke døpt. Da mennene var gått til bodene sine la Torgeir seg ned og bredte en kappe over hodet, og slik lå han hele dagen og natten til neste dag ved samme tid. Imens holdt hedningene et tallrikt møte og besluttet å blote to menn fra hver fjerding og påkalle de hedenske gudene for at kristendommen ikke skulle komme over landet. Hjalte og Gissur holdt også stevne med de kristne mennene og sa at de ville ofre like mange menn som hedningene. De sa så at "hedningene ofrer ofte de dårligste mennene de har, og styrter dem utfor bergskrenter og klipper, mens vi vil velge de aller beste blant oss som en seiersgave til Jesus Kristus, da vil vi leve desto bedre og vare oss for meget synd; jeg og Gissur byr oss selv som seiersgave for vår fjerding." For Østfjordenes fjerding gikk det slik til at Hall fra Sidu sa seg villig, og Torleif fra Krossavik nord for Reydafjord, bror til Torarin fra Seydarfjord, Ingileif var moren deres; men fra Vestfjordene var det bare Gjest Oddleifsson som meldte seg, og ingen andre. Det likte Hjalte og Gissur lite. Da tok Orm Kodransson ordet, han hadde tilhold på Gilsbakke, for Hermund Illugeson var gift med Gunhild, datteren hans, og sa: "Hadde nå bare broren min Torvald vært hjemme, ville dere ikke manglet noen. Men jeg tilbyr meg gjerne, om dere vil ta imot meg." De sa ja til det, han ble straks døpt. Dagen etter sto Torgeir opp og sendte bud omkring i bodene at folk skulle gå til lovberget, og da alle var samlet sa han at det ville komme til å se vanskelig ut i landet når ikke alle hadde en lov, og ba om at det ikke måtte skje og at det kun ville ende med kamp og ufred, og at det ville legge hele landet øde. Han fortalte også at det en gang hadde levd to konger, den ene i Danmark, som het Dag, den annen i Norge, som het Trygve; de hadde lenge ligget i strid med hverandre inntil folk i begge land tok styret fra dem og fikk sluttet fred, om de så ikke ville det selv; men enden på det hele ble at de få vintrer senere sendte hverandre gaver, og siden den tid forble det vennskap mellom dem til de døde. "Nå synes jeg det er rådeligst at vi ikke lar dem få bestemme som går mest hissig frem i denne sak, men at vi heller ordner det slik mellom dem at begge parter blir tilfredse med at de får noe ut av det, og vi skal alle ha én lov og én tro, for det er ganske sikkert at dersom vi bryter loven, da bryter vi freden." Da Torgeir hadde talt ferdig sa begge parter at de lovene han fremsa skulle stå ved lag. Da forkynte han at alt folk på Island skulle la seg døpe og tro på én gud, men at de gamle lovene om utsetting av barn og å ete hestekjøtt fremdeles skulle stå ved lag, og at man kunne blote i skjul om man ville, men om det ble oppdaget og det kunne føres vitner, skulle man bli dømt fredløs. Noen vintre senere ble også denne siden av hedenskapet avskaffet. Alt folk fra Nordlandet og sør i landet ble døpt i Reykjalaug i Laugardal da de red fra tinget, for de ville ikke dukke i kaldt vann. Da Runolf ble døpt mælte Hjalte: "Så lærte vi den gamle å smake på saltet." Denne sommeren ble alle som var på tinget døpt før de reiste hjem. De fleste vestlendinger ble døpt i det Reykjalaug sør i Reykjadal. Det var det Snorre Gode kom lengst med.

12. Den sommeren da kristendommen ble vedtatt ved lov på Island, var det gått ett tusen vintre etter vår herre Jesu Kristi fødsel. Samme sommer forsvant kong Olav fra Ormen Lange sør ved Svolder den niende dagen i september. Da hadde han vært Norges konge i fem vintre. Etter kong Olav tok Erik jarl Håkonson over styret. Torvald Kodranson og Stefne Torgilsson møttes etter at kong Olav var blitt borte og reiste vidt og bredt ut i verden, helt ned til Jorsalaland og derfra til Miklagard og opp langs Dnjepr til Kænungard i øst. Torvald døde i Russland, ikke langt fra Paltesk; han ligger begravd der ved Johannes døperens kirke, og her blir han holdt for å være en helgen. Så sier Brand den vidfarne:

Jeg kom dit

som Torvald

Kodranson

den kristne hviler;

der er han gravlagt

høyt i fjellet

oppe i Drafni

i Johanneskirken.

Stefne fór nord til Danmark, og da han kom dit kvad han dette nidverset:

Munkene jeg nevner

og hver mann stevner

som hyller så nedrig

den nidingen.

For kong Svein

svek han

og Tryggves sønn

i sølen dro.

Sigvald jarl kjente seg truffet av denne visen, og for det fikk han søkt opp Stefne og lot ham drepe; det har Are den gamle sagt.

Jón biskup helgi með bók og biskupsstaf. – Mynd úr íslensku handriti frá 19. öld. Landsbókasafn Íslands Háskólabókasafn.

Gissur Hvite bodde på Høfde før han satte bo på Skålholt, og slo seg ned der for godt. Han vendte all sin hug på å styrke kristendommen. Han sendte sønnen Isleif sør til Saksland og lot ham gå i skole i den byen som heter Herfurda, og da han vendte tilbake til Island ble han gift med Dalla Torvaldsdatter, og de fikk sønnene Gissur og Teit den snakksomme i Haukadal, og Torvald. I førstningen var biskopene som lærte troen på Island utlendinger, men da folk i landet skjønte hvilken utmerket klerk Isleif var, ba de ham fare av landet og la seg vie til biskop; han gjorde som de ba om og lot seg prestevie da han var femti år gammel; det var i pave Leo den niendes tid. Den første vinteren oppholdt han seg i Norge, og siden fór han til Island og var biskop her i 24 år. Mange gjeve menn fikk sin opplæring hos ham, og lot seg prestevie; av dem ble to siden biskoper, Jon Øgmundsson den hellige på Holar, og Kol i Oslo. Isleif biskop utåndet på Skålholt den femte juli, det var en søndag. Da hadde han vært biskop i fire og tyve år; det var gått førti år siden kong Olav Tryggvason ble borte. Are frode, som har fortalt det meste av det som her er skrevet, sto tolv år gammel ved hans grav.

Etter biskop Isleifs død ba folk i landet Gissur, sønnen hans, om å la seg vie til biskop. Han fór av landet og ble viet til biskop to år etter Isleifs død; da var pave Gregor den syvende pave i Rom og Olav Kyrre konge i Norge. Vinteren etter at han var blitt presteviet oppholdt han seg i Danmark, før han seilte til Island sommeren etter. Da han hadde bodd en vinter på Island ble Markus Skjeggesson lovsigemann, den klokeste lovsigemannen på Island siden Skapte. Gissur biskop var så vennesæl av alt folk på Island at alle villig fulgte hans bud og forbud, for den kjærlighets skyld som folk følte for ham, og Sæmund prest den frodes skyld, den mest lærde klerk som har vært på Island. Etter overtalelse fra Markus lovsigemann og flere høvdinger ble det vedtatt at hver mann i landet skulle følge det bud som ble dem pålagt ved lov, at de skulle telle alt sitt fe og gods gi kirken tiende, og sverge på at alt de sa var sant, og det vitner om hvor lydige folk var mot denne mannen at de gjorde så, og slik skulle det være så lenge det bodde folk i landet.

13. Biskop Gissur fikk også vedtatt at bispestolen på Island skulle være på Skålholt, og la all jorden der under den, og alt gods og løsøre. Men da han mente at nå var stedet blitt så rikt som det burde være, ga han vekk en fjerdedel av bispedømmet, slik at det ble to bispeseter på Island heller enn ett, slik som folk i Nordlendingenes fjerding hadde bedt ham om. Før den tid hadde han holdt manntall over alle bønder på Island. I Østfjordingenes fjerding ble det talt syv hundre, i Sørfjordingenes fjerding ett tusen, i Vestfjordingenes fjerding ni hundre og i Nordfjordingenes fjerding tolv hundre; det var bare de som kunne fare til tings eller skulle betale tingskatt som ble talt. Da Gissur hadde vært biskop i fem og tyve år tok da Ulfhedin Gunnarsson over som lovsigemann da, etter at Markus døde. Etter ham overtok Bergtor Hrafnsson som lovsigemann, men sommeren etter, da han hadde fremsagt lovene, ble det vedtatt at neste vinter skulle loven skrives hos Havlide Mårsson i samråd med Bergtor og andre vise menn; de skulle da gjøre endringer som tyktes dem bedre enn de gamle lovene. De nye lovene skulle forkynnes neste sommer, og alle de lover som de fleste var for skulle holdes. Da ble loven om manndrap og mye annet skrevet og lest opp i lovretten om sommeren, og alle likte dem godt. Biskopen var førti år da han ble viet til biskop, men da han hadde vært biskop i fire og tyve år ble Jon bispeviet; han var da fire og femti år gammel, sønn av Øgmund Halsson fra Sidu og Torgerd Egilsdatter. Jon satt på bispesetet i fjorten vintre. Han var den første biskop på Holar i Hjaltdal.

Gissur skapte så god fred i landet at det ikke kom til noen store stridigheter mellom bøndene, og det var ikke lenger skikk å bære våpen. De fleste anselige menn var da lærde og presteviet, eller opplært til prester, selv om de var høvdinger, som Hall Teitsson i Haukadal, Sæmund frode, Magnus Tordarsson i Reykholt, Simon Jørdarsson på Bø, Gudmund Brandsson i Hjardarholt, Are frode, Ingmund Einarsson på Holum, Ketil Torsteinsson nord på Mødruvollene, Ketil Gudmundsson, Jon prest Torvardsson og mange andre som ikke er tatt med her. Gissur biskop lot mens han ennå levde vie Torlak, sønn til Runolf Torlaksson, til biskop, da var Torlak to og tredve vintre gammel. Gissur biskop døde på Skålholt da han hadde vært biskop i seks og tredve år, den tredje natten etter at Torlak var blitt bispeviet, det var den tredje dagen i uken, i juni. Samme år døde Paskalius pave og Kirjalax grekerkonge, og Baldvin Jerusalems-konge, og Filippus Sveakonge. Da hadde Island vært bebygd i to hundre og førti år, den halve tid hedensk, den andre halvdel kristent; det var da gått elleve hundre og atten år siden vår Herre Jesu Kristi fødsel.

14. Det året da Gissur døde var et svart år på Island. I den stille uke brøt det løs et slikt uvær at folk ikke kunne komme til messe i noen herreder nordpå. Langfredag ble et skip kastet opp under Eyjafjell, slik at det vendte seg om og kom ned med kjølen opp; det var et skip med syv og tyve rom. Første påskedag var det kun noen få som kunne komme til messe, og noen omkom på veien. Et annet uvær kom etter hans død, da folk red til tings; da styrtet kirken på tingvollen sammen, den som kong Harald Sigurdsson hadde latt hugge tømmer til. Fem og tredve skip var på vei dit den sommeren. Mange led skipbrudd i nærheten av land, noen havarerte ute på sjøen og sank med alle som var ombord: kun åtte mann slapp fra uværet, men ingen av dem kom frem før etter Mikkelsmesse. Oppmøtet var heller dårlig. Da biskop Gissur døde var disse de største høvdingene på Island: i nord, Havlide Mårsson, og sønnene Asbjørn Arnorsson i Skagafjord, Torgeir Hallson og Ketil prest Torsteinsson; i øst, Gissur Einarsson, Sigmund Torgilsson, som døde det året; i sør, Hall Teitsson, Skule Egilsson; i vest, Styrme Reinsson, Haldor Egilsson, Torgils Oddsson, Tord Egilsson og Tord Torvaldsson i Vatnsfjord. Vinteren etter Gissur biskops død ble Torstein Hallvardsson drept, han var en gjev mann, og da det var gått enda en vinter kom det folk til tinget. Da hadde det vært så stor manndaude at Særmund prest den frode sa på tinget at det måtte ha dødd like mange av sott som det var kommet menn til tings. Det var stor trengsel om å få saker opp til doms denne sommeren, og da gikk det slik at Torgils Oddsson såret Havlide Mårsson, og dermed falt det ingen dom i noen av sakene. Torgils ble dømt fredløs for overfall, men han ble sittende hjemme på gården. Det var ikke lenger skikk å bære våpen, så det var kun en stålhjelm å se på tinget, enda nesten hver eneste bonde på Island red til tings.

Da det var gått tre vintre etter Gissur biskops død, utåndet biskop Jon på Holum den niende dagen i mai. Det var samme sommer som Havlide Mårsson red til tinget med tolv hundre mann, og Torgils Oddeson med syv hundre. De ble forlikte på tinget ved at Torgils overdro selvdømme til Havlide, som idømte seg selv å betale seksti øre i gull, eller det beste sølv eller i klenodier av samme verdi, og han skulle selv, eller dem han valgte til det, fastsette verdien. Samme sommer ble Ketil Torsteinsson valgt til biskop i Jons sted, som dro av landet senere på sommeren. Havlide Mårsson var gift med Turid, som var datter til Tord Sturlusson. Sønnen deres het Tord, han ble gift med Solvor, datter til Åsgrim Torhallsson. Sønnen deres het Ivar. Havlide giftet seg siden med Rannveig, datter til Teit i Haukadal. Sigrid het datteren deres, som ble gift med Tord i Vatnsfjord; sønnene deres het Tord og Pål. Valgerd var navnet på en annen datter av Havlide, hun ble gift med Ingimund prest, sønn av Illuge og Ornýjar, datter av Torkel Gellisson. Illuge het også sønnen deres, han druknet da han fløtet (...) stokker til steinkirken deres, som han tenkte å sette opp på Breidabolstad i Vesthop.

Ragnvald jarl ble myrdet den femte natten etter Marimesse førre, men kong Olav Tryggvason kjempet ombord i Ormen Lange dagen etter Marimesse sidare.