Tåtten om Torvald den vidfarne
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
 |
Tåtten om Torvald den vidfarne
Þáttr af Þorvaldi víðförla
oversatt av Knut Rage
Heimskringla.no
© 2022
1. En mann het Eilif Ørn, etter ham har det høyeste fjellet på Reykjastrond fått sitt navn. Eilif Ørn var sønn av Atle, som var sønn av Skide den gamle, sønn av Bård jarl i Ål. Eilif Ørn var gift med Torlaug, datter av Sæmund fra Suderøyene, som gjorde landåm på Sæmundarlid. De hadde tre sønner, den ene het Solmund og var far til Gudmund, som var far til Viga-Bård og brødrene hans. Den andre sønnen var Atle den ramme; han var gift med Herdis, datter av Tord fra Hofdi. Datteren deres var Torlaug, som var gift med Gudmund den mektige på Mödruvellir. Den tredje sønnen til Eilif Ørn het Kodran; han bodde på Giljå i Vatnsdal og var en rik mann. Kona hans het Jarngerd. De hadde en sønn som het Orm, en annen som het Torvald. Kodran syntes svært godt om Orm, men lite og ingenting om Torvald. Han ble satt i arbeid så snart han var før til det; han var dårlig kledd og ble alltid skubbet til side av broren. Han tjente i huset til faren, men gjorde godvillig alt arbeid han ble satt til. På denne tiden bodde Tordis spåkone ute på Skagastrond, der som det siden ble hetende Spåkonefjell. En sommer ble hun buden til Kodran på Giljå, for han var venn med henne. Mens Tordis var i gjestebudet og så hvor forskjellig de to brødrene ble behandlet, sa hun til Kodran: "Det rådet vil jeg gi deg, at du skal vise deg mer menneskelig mot Torvald, sønnen din, enn du har gjort hittil, for jeg ser i sannhet at han vil bli mye gjevere enn alle andre slektninger du har. Men om det er så at du er lite glad i ham for tiden, da kan du gi ham handelsvarer og slippe ham fri, om noen kan se etter ham mens han ennå er ung." Kodran så at hun talte av oppriktig god vilje, og sa at han sannelig ville gi henne noe sølv. Han tok frem en pengepung og viste henne. Tordis kastet et blikk på sølvet og mælte: "Ikke skal han ha disse pengene, for dette har du tatt med makt og vold som sakøre[1] fra andre folk." Han fant da frem en annen pung og viste henne, og ba henne se på den. Det gjorde hun, og sa etterpå: "Ikke vil jeg ta imot disse pengene på hans vegne." Kodran spurte: "Hva har du å utsette på dette sølvet, da?" Tordis svarte: "Disse pengene har du rasket til deg i gjerrigskap, mer enn rett er, i jordleie og renter; derfor høver det seg ikke å ta med slike penger for en som er både rettskaffen og god." Deretter viste Kodran henne en diger pung som var full av sølv. Tordis veide tre merker sølv fra hånden hans og ga Kodran resten tilbake. Da mælte Kodran: "Hvorfor ville du heller ta imot disse pengene på vegne av sønnen min enn de andre som jeg ga deg?" Hun svarte: "Av den grunn at dette er penger som har kommet i hendene dine fordi de er en arv etter faren din." Etter det dro Tordis fra gjestebudet med gaver som det sømmet seg, med Kodrans vennskap. Hun tok med Torvald hjem til Spåkonefjell. Han var hos henne en tid, og ble vel forsynt med med både klær og alt annet han hadde bruk for, og vokste mye til.
Da han var blitt godt fremvokst reiste han ut etter råd fra Tordis. Han stanset ikke før han kom frem til Danmark. Her traff han Svein, som ble kalt Tjugeskjegg. Svein var av lav ætt på morssiden; men det ble sagt at han var sønn av danskekongen Harald Gormsson. Svein hadde ikke lov til å oppholde seg i Danmark på denne tiden, for kong Harald ville ikke vedkjenne seg farskapet. Han lå lenge ute i hærferd og ble kalt konge av følgesmennene sine. Da Torvald kom sammen med Svein ble han godt mottatt. Torvald gjorde seg til hans mann og ble med ham noen somrer på hærferd vest i havet; han hadde ikke vært lenge sammen med kong Svein før kongen kom til å sette ham høyest mellom sine menn og venner, for Torvald var en svært rådsnar mann, dyktig i strid og skarp i sammenstøt, mild og raus med penger. Han viste seg som en fullstendig lojal mann og var ydmyk i tjenesten, desto mer ettersom han fremdeles var hedning, for han han la for dagen mer rettskaffenhet enn det som var vanlig blant hedenske menn. Utbyttet han fikk på hærferdene ga han videre til dem som trengte det, og som løsepenger for menn som var blitt tatt til fange. Han hjalp også mange som satt dårlig i det. Om han fikk fatt i hærtatte menn ved loddkasting, sendte han dem tilbake til fedrene eller frendene deres; slik gjorde han også med andre som han løste ut med penger. Ettersom han var djervere i strid enn de andre følgesmennene, ble det gjort et vedtak om at han skulle ha en verdifull gjenstand fra hver mann han tok til fange. Han benyttet seg av denne fordelen slik at han valgte sønnene til mektige menn, eller saker som den som eide dem ville savne mest om de måtte gi dem fra seg, og som følgesvennene hans hadde minst lyst til å gi fra seg, og sendte dem tilbake til dem som hadde eid dem. Av den grunn ble han elsket av dem som hadde blitt utsatt for ran av Sveins menn, og ble lovpriset høyt for sin godhet; på dette viset kunne han lett berge sine egne menn om de ble tatt til fange av fiender, det gjaldt siden også selveste kong Svein. Det hadde seg nemlig slik at en gang herjet Svein i Bretland[2]. I førstningen vant han mye seier og tok mye hærfang, men da han søkte langt opp i landet og vekk fra skipene, da kom så mange riddere imot ham at han ikke klarte å gjøre motstand. Her ble kong Svein tatt til fange, bundet og kastet i fangehullet, sammen med Torvald Kodransson og mange andre gjeve og høyverdige menn. Dagen etter kom en rik hertug til mørkestuen med mye folk for å hente Torvald opp i dagen; for ikke så lenge siden hadde han tatt sønnene til denne hertugen til fange og sendt dem tilbake til faren. Hertugen ba Torvald gå sin vei fra fengselet og fare fri derfra. Torvald svor på at han ikke på noe vis ville fare derfra om ikke kong Svein og alle hans menn også ble løst ut og satt fri. Hertugen gikk med på det for hans skyld, slik kong Svein siden vitnet om da han satt i gjestebud med to andre konger. Da maten kom inn tok en av drottsetene til orde og sa at det nok aldri siden ville bli stelt i stand et så mektig gjestebud med to andre konger som åt mat av samme fat. Da svarte kong Svein med et smil: "Jeg kan finne en utenlandsk bondesønn som det alene, om sant skal sies, ikke står mindre vørdnad og aktelse av enn oss tre konger til sammen." Nå ble de veldig oppglødde i hallen, og alle spurte leende: hva slags kar kunne dette monn være, som det gikk slike gjetord om? "Den mannen jeg taler om," svarte han, "er så forstandig som en klok konge burde være, sterk og djerv som den mest uredde berserk, like dannet og med like gode seder som den mest ansette vismann." Så fortalte han alt det som her er skrevet om Torvald, da han berget kongen fordi han var så vennesæl, og for mange andre gode og rosverdige gjerninger som han hadde gjort.
2. Da Torvald hadde reist vidt omkring i mange land, tok han til den rette tro og ble døpt av en saksisk biskop som het Fredrik. Etter det ba han på det inderligste Fredrik om å følge med ham til Island for å forkynne Guds ord og forsøke å omvende hans far og mor og alle hans nære slektninger til Gud. Det ville biskopen gjerne, og siden fór de til Island og alt gikk vel på turen. Kodran tok godt imot sønnen sin. Den første vinteren bodde Torvald og biskopen hos Kodran på Giljå med tretten mann. Torvald tok straks til å forkynne Guds ord både til sine frender og alle han kunne finne, for biskopen var ikke stø nok i språket til folket i landet, og den vinteren vendte noen om til den rette tro på grunn av ordene til Torvald. Men nå skal først fortelles hvordan det gikk til at han førte faren og heimemennene til det rette tro. I en høytid da biskop Fredrik med prestene sine holdt messe og gudstjeneste var Kodran til stede, mest fordi han var nyfiken enn at han ved dette høvet hadde noen tanker om å ta til seg troen og levemåten deres. Men da han hørte klokkeklangen og den fagre sangen fra prestene og kjente den søte duften av røkelse, og så biskopen i all sin pryd, i en staselig messedrakt, med alle dem som tjente ham i hvite klær og med strålende åsyn, og med hele huset som skinte av fagre vokslys og alt det andre som hørte med til høytiden, da syntes han overmåte godt om det alt sammen. Samme dag gikk han til Torvald, sønnen sin, og sa: "Nå har jeg både sett og tenkt gjennom hvor alvorlig dere tjener guden deres, og selv om det etter hva jeg forstår ligger langt fra våre seder og skikker, virker det som guden deres gleder seg over det lyset som våre guder er redde for; og om jeg forstår det rett, så er denne mannen som du kaller biskop spåmannen din, for jeg vet at du lærer av ham alt det du forkynner oss på vegne av guden din. Men jeg har også en spåmann som kommer til stor nytte for meg; han forteller meg på forhånd mye som ennå ikke er skjedd, han passer på dyrene mine og minner meg om hva jeg skal gjøre og hva jeg bør passe meg for, og av den grunn har jeg lært å stole på ham, og jeg har dyrket ham i lange tider. Men nå misliker han sterkt både deg og denne spåmannen din og troen din, så han har frarådd meg å drikke sammen med dere, og mest av alt å ta til samme tro som dere." Torvald svarte: "Hvor holder denne spåmannen din til?" Kodran mælte: "Han bor i en stor og staselig stein ikke så langt unna gården min." Torvald spurte hvor lenge han hadde bodd der. Til det svarte Kodran at han hadde bodd der i uminnelige tider. "Da vil jeg," svarte Torvald, "få i stand en avtale mellom oss, far. Du kaller spåmannen din sterk og sier at du har stor tro på ham og stoler på ham. Men biskopen, som du kaller min spåmann, er lett å få tak i og er ingen sterk mann; om han ved sin himmelguds kraft, som vi tror på, kan drive bort spåmannen din fra hans sterke tilholdssted, da er det rettest at du forlater ham og vender deg til den guden som har beseiret ham, din skaper, han som i sannhet er Gud og som ingen makt kan seire over. Han bor i et evig lys, og dit leder han alle til seg, de som tror på ham og tjener ham, slik at de kan leve hos ham i en usigelig salighet uten ende, og om du vil vende deg til denne opphøyde himmelkongen, da må du skjønne at disse kreftene som rår deg fra å tro på ham, bare er ute etter å dra deg bort fra det evige lyset og ned i det uendelige mørket; og om du tror at han gjør deg noe godt, så er det bare noe han sier for desto lettere å kunne svike deg, dersom du tror at han er god og nødvendig for deg." Kodran svarte: "Ja, det er lett å skjønne at det er stor forskjell på det du og biskopen sier, og ham. Ikke desto mindre skjønner jeg at dere begge kappes om å legge frem hver sin sak. Alt det dere sier om ham, sier han om dere. Det er ikke mer å snakke om. Avtalen du har foreslått vil vise hva som er sant eller ikke." Torvald ble glad for samtalen med faren og fortalte biskopen om hvordan saken sto.
Dagen etter viet biskopen vann, for siden med bønner og salmesang å skvette vann rundt steinen, og til slutt tømte han resten av vannet ned over steinen så den ble helt våt. Natten etter kom spåmannen til Kodran til ham i søvne. Han så ut som et skremsel og skalv av redsel, og sa til Kodran: "Ille gjorde du da du ba hit menn som sitter på svik mot deg ved å drive meg bort fra tilholdsstedet mitt; for de tømte kokende vann over huset mitt, slik at barna mine har måttet tåle ikke rent liten lidelse av de brennende dråpene som renner inn under taket. Selv om det ikke skader meg så mye, er det forferdelig å høre gråten fra småbarn når de skriker av å bli brent." Da morgenen kom fortalte Kodran alt sammen da sønnen spurte. Torvald gledet seg over det, og egget biskopen til at han skulle fortsette med det han hadde begynt på. Biskopen fór til steinen med mennene sine og gjorde alt på samme måte som dagen før, og ba innstendig til den allmektige Gud om å drive bort djevelen og føre mannen til frelse. Natten etter viste denne svikefulle spåmannen seg svært fiendtlig mot Kodran, for mens han før hadde vist seg for ham staselig kledd og oppført seg lyst og vennlig, kom han nå i en mørk og fæl skinnstakk, svart og skremmende i ansiktet, og sa til bonden med en sorgfull og skjelvende røst: "Disse mennene strever hardt for å rane fra oss alt som er både til godt og til nytte, når de nå vil drive meg bort fra min egen arv og med makt dra deg vekk fra vår kjærlige omtanke og fremsynte spådommer. Nå må du vise deg som en mann og drive dem bort bort, så de ikke tar alle disse gode tingene fra oss på grunn av den slemme fremferden deres. For jeg kommer aldri til å flykte, selv om det er tungt å tåle illgjerningene og plagingen deres." Alt dette og mye annet som djevelen sa, fortalte Kodran til sønnen sin neste morgen. Biskopen fór så til steinen som før den tredje dagen. Den onde ånden viste seg for bonden for tredje gang natten etter med et sørgelig oppsyn og klaget sin bitre nød, og med innsmigrende røst sa han: "Denne simple svikeren, biskopen til kristenfolket, har tatt fra meg alt jeg eier og har. Huset mitt har han ødelagt, tømt kokende vann over meg, gjort klærne mine våte, revet dem i filler så de er ikke brukende til noe lenger. Meg og husfolket mitt har han påført ubotelige brannsår, og tvunget meg i utlegd langt ut i ødemarken. Nå blir vi nødt til å avslutte vennskapet vårt, alt på grunn av utroskapen din. Tenk deg om, hvem som skal verne om alt ditt gods så trofast som jeg har gjort til nå. Du har alltid blitt kalt en rettskaffen og trofast mann, men du har bare gjort meg vondt i belønning for alt det gode jeg ga deg." Til det svarte Kodran: "Jeg dyrket deg som en nyttig og sterk gud så lenge jeg ikke visste om noe annet, om hva som er sant, men nå som jeg har erfart at du er svikefull og kraftløs, da er det rettest for meg, uten å gjøre noe galt, å forlate deg og heller søke vern hos en guddom som er mye bedre og sterkere enn deg." Med dette skilte de lag, heller i uvennskap enn med vennlige ord. Etter det ble Kodran bonde og konen hans Jarngerd døpt sammen med folket på gården, bortsett fra Orm, sønnen hans, som ikke ville la seg døpe den gangen.
3. Våren etter fór biskopen og Torvald vest til Vididal med mennene sine og slo seg ned på Løkjamot. Her ble de boende de neste fire vintrene. I disse årene reiste de vidt omkring på Island for å forkynne Guds ord. Det første året mens de oppholdt seg på Løkjamot ba Torvald om å få ta til ekte ei kone der som het Vigdus. Hun var datter av Olav som bodde på Haukagjel i Vatnsdal. Men da biskopen og Torvald kom til bryllupet var det allerede fullt av hedenske gjester der. Det var en veldig stor skåle, slik skikken var den gangen, og det rant en liten bekk tvers gjennom bygningen. Alt var stelt fint i stand, men ingen av partene, hverken hedningene eller de kristne, ville ha noe med hverandre å gjøre. Noen ga det rådet at man skulle henge et teppe mellom dem, tvers over skålen der bekken rant. Biskopen skulle være fremst i skålen, sammen med de kristne, og hedningene innenfor teppet. På bryllupsfesten var det sammen med de andre hedningene to brødre, bersersker av verste sort og svært trollkyndige. De het Hauk, begge to. Og ettersom de begge med alle krefter sto imot den rette tro og ville gjøre alt som sto i deres makt for å ødelegge kristen sed og skikk, så ba de biskopen om prøve seg i deres egne idretter, dersom han hadde den minste tiltro til guden sin, å gå barføtt i flammende ild eller kaste seg mot skarpe våpen uten å komme til skade. Biskopen, som trøstet seg til Guds ord, sa ikke nei til dem; så ble det gjort i stand store ildsteder langsetter skålen, ettersom det i de dager var vanlig å drikke øl ved ilden. Biskopen kledde seg i hele sin bispeskrud, viet en skål med vann, og slik utstyrt gikk han til ilden, med mitra på hodet og bispestaven i hendene; så viet han ilden og stenket vann over den. Så kom disse to berserkene inn med fæle brøl, mens de bet i skjoldrandene, med dragne sverd i nevene, for å vade gjennom ilden. Men det gikk raskere frem med dem enn de hadde tenkt, så de snublet i de brennende stokkene og falt hodestups, begge to. Ilden tok tak i dem og brant dem en liten stund med så sterk varme at de begge ble dratt døde derfra. De ble ført opp i gjelet og gravlagt der, der som det siden har hett Haukagjel. Biskop Fredrik slo korsets tegn over brystet og gikk så midt i ilden langsetter skålen; ilden delte seg i to foran ham, ettersom vinden blåste. Så lite merket han den skadelige varmen av ilden at ikke engang den minste trevl av skruden fikk svimerker. Det var da mange som vendte seg til Gud, da de så dette storslåtte mirakelet. Denne hendingen forteller Gunnlaug munk at han hørte av en troverdig mann som het Glum Torgilsson. Glum hadde hørt det av en annen mann som het Arnor, som var sønn av Arndis. Olav på Haukagjel bygget siden en kirke på gården sin, som Torvald skaffet trevirke til.
4. Biskopen og Torvald la hver stund vinn på, og med stor iver, å føre så mange som mulig til Gud. Ikke bare fartet de omkring i de nærmeste bygdene, men de reiste vidt omkring på Island for å forkynne Guds ord. Ved alltingstider kom de vest i Breidafjordsdalene. Torarin bonde var ikke hjemme, men husfruen Fridgerd, datter av Tord fra Hovdi, tok godt imot dem i førstningen. Torvald forkynte Guds tro for folket, men Fridgerd blotet imens, og begge kunne de høre hva den andre sa. Fridgerd svarte ille med få ord på det Torvald sa, og Skjegge, sønnen hennes med Torarin, kom med spottord til alt Torvald sa. Om dette kvad Torvald denne visen:
- Jeg fór med dyre ord,
- guttungen ville ikke lye.
- Sverdstikkeren Skjegge
- kom med dårlig ros,
- ville ikke høre.
- Fra alteret mot skalden
- skrek den gamle gygra;
- Gud ta den trollkjerringa!
Ikke er det blitt sagt at noen av folket i Vestfjordenes fjerding ble kristnet av ordene deres, men nord i bygdene, da de fór dit, var det noen gjeve menn som tok til den rette tro; det var Onund i Reykjadal, sønn til Torgils Grenjadarson Lenne fra Saubø i Eyjafjorden, og Torvard på Ås ved Hjaltadal. En bror til Torvard het Arngeir og en annen Tord. Torvard var sønn av Spak-Bodvu som var sønn av landnåmsmannen Ondott i Vedvik. Disse og flere andre menn ble fullt og het kristne, og det var også mange som trodde på Kristus, selv om de ikke lot seg døpe ved det høvet; de sluttet å blote til avgudsbilder, ga opp all hedensk sed og skikk og ville ikke betale avgift til gudehovene. Av den grunn ble hedningene rasende på Fredrik og svor fiendskap til alle som samtyktes med ham. Torvard Spak-Bodvarson lot bygge en kirke på gården sin Ås og hadde en prest hos seg som biskopen ga ham, for å synge messer og yte kirkelige tjenester. Klauve, sønn av Torvald Revsson fra Bard i Fljotar, ble svært arg over dette. Klauve var en fremstående mann; han dro avgårde og møtte Arngeir og Tord i den hensikt å gi dem valget mellom å drepe presten eller å brenne ned kirken. Til det svarte Arngeir: "Jeg vil fraråde både deg og enhver annen venn å drepe presten, for Torvard, broren min, har tatt en grusom hevn for mindre misgjerninger enn denne, som jeg tror han vil tenke om dette, så da vil jeg inderlig be deg om å brenne kirken." Men Tord ville ikke gå med på denne planen. Ikke lenge etter dro Klauve i vei nattestider, sammen med ni mann, for å brenne kirken. Men da de nærmet seg kirken og gikk inn på kirkegården kjente de en forferdelig sterk varme og så at gnister fløy ut av vindusgluggene. De fór sin vei igjen, i den tro at kirken var i full fyr. En annen gang dro Arngeir dit igjen, sammen med mange menn, og tenkte å brenne ned den samme kirken. Da de hadde brutt opp døren, gjorde han alt klart til tenne ild på gulvet med tørr fjellbjørk. Men da det ikke tok fyr så fort som han ville, la han seg inn over dørterskelen for å blåse liv i glørne, som ikke ville ta feste i veden. Da kom det en pil som boret seg inn i kirkegulvet, like ved hodet hans. Og straks etter kom det enda en. Den gikk tvers gjennom klærne hans, på den måten at pilen fløy mellom siden hans og skjorten han gikk i. Han spratt raskt opp og sa: "Så nær fløy denne pilen at jeg helst ikke vil vente på den tredje!" Nå vernet Gud huset sitt på dette viset. Arngeir dro bort med mennene sine, og hedningene forsøkte aldri å brenne flere kirker. Denne kirken ble bygget seksten år før kristendommen ble vedtatt ved lov på Island, og ble stående uten at noe ble gjort med den.
5. På Alltinget en sommer forkynte Torvald Kodransson, etter en oppfordring fra biskopen, den kristne troen åpenlyst for hele forsamlingen. Men da han med stor veltalenhet hadde båret frem budskapet om den allmektige Guds mange og mektige mirakler, da var den første som svarte en ættestor og gjev mann, som var både hedensk og ondsinnet. Det var Hedin fra Svalbard på Eyjafjardarstrond, sønn av Torbjørn Skagason og sønnesønn av Skofte. Hedin var gift med Ragnheid, brordatter og stedatter til Øyolv Valgerdsson. Hedin sa mye vondt til Torvald, og spottet den hellige troen stygt. Med ondskapen sin talte han til folket slik at ingen trodde på noe av det Torvald hadde sagt. Tvert om, det begynte å vokse frem så mye vondskap og hat og forfølgelse fra hedningene mot både biskopen og Torvald at de ga skalden penger for å dikte en nidvise om dem. I den ble dette sagt:
- Ni barn
- har biskopen båret.
- Til dem alle
- er Torvald far.
For dette drepte Torvald to av dem som hadde laget kvedet, mens biskopen tålmodig og saktmodig fant seg i all vond ulempe. Da Torvald hadde drept skaldene gikk han til biskopen for å fortelle hva han hadde gjort. Biskopen satt inne og så i en bok, og før Torvald hadde kommet inn falt to bloddråper på boken som biskopen hadde foran seg. Biskopen forsto med det samme at det var et forvarsel om noe. Da Torvald kom inn til ham, sa biskopen: "Enten har du begått et drap, eller så har du i sinne å gjøre det." Torvald fortalte hva han hadde gjort. Biskopen sa: "Hvorfor fór du slik frem?" Torvald svarte: "Jeg kunne ikke tåle at de kalte oss homser." Til det svarte biskopen: "Det var en dårlig prøve på tålmodigheten at de løy om at du var far til mine barn, men nå har du bare gjort det verre, for jeg kunne godt ha båret frem barna dine, om du hadde hatt noen. En kristen mann skal aldri selv se etter hevn, selv om han blir utsatt for en så hatefull fremferd, men heller tåle spitord og motgang for Guds skyld."
6. Nå, selv om de måtte tåle mange vanskeligheter fra ondsinnede menn, ga de ikke opp med å farte omkring i bygdene og forkynne Guds ord. De kom ut i Laksådal og dvelte der en tid, under Eilivsfjell hos Atle den ramme, som var Torvalds farbror. Atle ble da døpt sammen med heimemennene sine, og mange andre menn som kom dit, for den hellige ånds nåde levde i ordene deres. Da fløy biskopens visdom, med Guds hjelp, inn i øret på en fem år gammel gutt; han het Ingemund, sønn av Haver i Guddal. Han var til fostring på Reykjastrond. En dag gikk han og snakket med sauegjeteren til fosterfaren, og ba ham følge ham i hemmelighet for å se biskopen. Det gikk sauegjeteren med på. De fór over Kjartansgjå og vest over fjellet til Laksådal. Og så snart de var kommet til Atle sin gård på Eilivsfjell, ba gutten om at han måtte bli døpt. Atle tok gutten i hånden og leide ham frem for biskopen, og sa sa: "Denne gutten er sønn til en mektig, men hedensk mann, og nå ber gutten om å bli døpt, men uten at hverken faren eller fosterfaren vet om det. Se til hva som kan gjøres, for det er både sikkert og visst at de begge vil mislike det sterkt om han blir døpt." Biskopen svarte med en latter: "Sannelig," sa han, "den vesle guten kan ikke nektes en så hellig handling, særlig siden han viser større forstand enn de voksne frendene hans gjør." Så døpte biskopen gutten, og før han dro sin vei lærte han gutten hva som var viktigst for ham i kristendommen å passe på.
7. Så er sagt at biskop Fredrik skal ha døpt en mann som het Måne, og fordi Måne holdt den hellige tro i akt med stor dyd og førte et ulatselig liv, ble han kalt Måne den kristne. Han bodde på Holt i Kolgumyrar; her bygget han en kirke. I denne kirken tjente han Gud både natt og dag med hellige bønner, og med almissegjerningar på mange vis til fattigfolk. Han eide en fiskeplass i en elv som ligger et kort stykke unna, og som den dag i dag heter Månefoss etter ham; det er fordi han i år og tider med mye sult, da han ikke hadde noe å fø de sultende med, pleide å gå til elven og fikk nok av laks i hølen under fossen. Han ga rettighetene til laksefisket til kirken på Holt, og Gunnlaug munk sier at disse fiskerettighetene siden har ligget under kirken. Ved denne kirken kan man ennå se spor etter den tiden da Gunnlaug bodde her som eneboer, for på samme vis som han befant seg fjernt fra andre menn i måten å tenke på, så ville han også fjerne seg fra menneskenes ståk på legemlig vis. Ved kirkegården kan man se at det har vært gjerdet inn et jordstykke der han skal ha drevet med høyonn om somrene så han kunne fôre en ku. For han ville heller livberge seg med sine egne hender enn å ha noe med hedningene som hatet ham å gjøre. Det har siden hett Månegjerde der.
8. For å si enda litt mer om de mange misgjerningene og forfølgelsene som biskop Fredrik og Torvald ble utsatt for av hedningene fordi de preket den rette tro, så bar det slik til at de ville ri til vårtinget på Hegranes. Men da de nærmet seg tingstedet spratt hele flokken av hedenske menn opp og kom mot dem med fæle brøl. Noen kastet stein, noen ristet med våpen og skjold med skrik og skrål mens de ba gudene sine om å slå dem ned, så det ikke var håp om at de skulle komme seg til tinget. Da sa biskopen: "Nå kommer det frem, som moren min drømte for lenge siden, da hun synes at hun fant ulvehår på hodet mitt, for nå blir vi jaget som ville varger med fæle skrik og alskens bråk." Etter det fór biskopen hjem til Lækjamot og ble værende der om sommeren. Samme sommer, etter Alltinget, samlet noen hedninger folk, en flokk på to hundre og førti mann; de ville dra til Lækjamot for å brenne biskopen og hans menn inne. Men da de bare hadde en kort vei igjen til Lækjamot steg de av hestene for å la dem beite. Det gjorde de da; men idet de hadde kommet opp på hesteryggen igjen, fløy det ganske plutselig en flokk fugler opp foran dem; hestene ble veldig skremt og så viltre at de kastet av alle som var kommet opp på hesteryggen og skadet dem. Noen falt i ur og stein og brakk hender eller føtter, eller skadet seg stygt på annet vis. Noen falt på våpnene sine og fikk stygge sår. Hestene sprang på noen og skadet dem. De kom minst til skade som hestene sprang fra, men de fikk en lang vei å gå hjem igjen. Da snudde de, alle sammen, og vendte tilbake. På dette viset holdt den allmektige Gud sin hånd over mennene sine, at ikke bare ble biskopen reddet fra hedningenes onde vilje, men ble også holdt uvitende om det planlagte angrepet. Torvald og biskopen ble da værende den fjerde vinteren på Lækjamot. Sommeren etter fór de fra landet; først kom de til Norge og lå i en havn der en tid. Da kom det en mann som er nevnt tidligere, Hedin fra Svalbard på Island, og la til i den samme havnen. Hedin gikk i land og opp i skogen for å hogge brensel. Torvald oppdaget det: han kalte til seg en trell, så fór de inn i skogen der Hedin var, og Torvald fikk trellen til å drepe ham. Men da Torvald kom tilbake til skipet og fortalte til biskopen hva som hendt, sa biskopen: "For dette drapet skal vi to skille lag, for det blir nok lenge til du legger av deg manndrap." Etter det fór Fredrik til Saksland, og endte sitt liv der i opphøyet kjærlighet som en evig lønn fra den allmektige Gud for sin gode vilje og timelige strev.
9. Torvald levde siden i mange år; og ettersom han i seg selv var en stor mann, sterk og djerv, og i fullkommen kjærlighet ga akt på Guds bud, tenkte han som så at dersom han atter en gang skulle reise tilbake til sitt fedrene land, var det slett ikke sikkert at han ville tåle mer motstand og onde handlinger fra landsmennene sine, slik det av kjærlighet til Gud måtte bli. Av den grunn kom han frem til at han ikke skulle besøke Island mer. Han dro da ut i verden, helt til Jorsal for å lære hellige steder å kjenne. Han fór rundt omkring i hele det greske riket og kom til Miklagard. Selveste keiseren tok imot ham med stor aktelse og ga ham mange vennegaver, for Guds nåde sto ham nær. Hans ry fór i forveien hvor han enn kom, og han ble æret av høy og lav som en støtte og forsvarer av den rette tro; ja endog av selveste keiseren i Miklagard og alle høvdingene hans, som en ærerik bekjenner av Jesus Kristus, og ikke minst av alle biskopene og abbedene i hele Grekenland og Syrialand. Aller mest ble han æret i austerveg, dit han ble sendt av keiseren som landshøvding eller makthaver over alle kongene i Russland og hele Gardarike[3]. Torvald Kodransson reiste der et praktfullt kloster ved domkirken som er viet til den hellige Johannes døperen og la rikelig med eiendom til det. Det har all tid siden båret navnet Torvaldsklosteret. I dette munkeklosteret endte hans liv, og der er han gravlagt. Klosteret står under et høyt berg som heter Drofn.
10. Da biskop Fredrik og Torvald kom til Island, hadde det gått 981 år fra Jesu fødsel, og ett hundre og seks år siden Island begynte å bi bosatt. Tre vintrer senere reiste Torvard Spakbodvarsson en kirke på Ås.
